Anne Lene Hägglund: Bird Cherry Grove
Ujevnt i sirkusmanesjen.
Tilfeldighetene vil det slik at jeg etter en av årets første treningsøkter blir spurt om jeg har jobbet på sirkus. Før jeg rekker å svare har jeg selvfølgelig bilder av både selvpinere, trapesartister og klovner på netthinnen. Men jeg tenker også på Anne Lene Hägglund, hvis musikk blir beskrevet som nettopp sirkuspop.
Anne Lene Hägglund er en artist som i løpet av fjoråret fikk vist seg fram både på Klubb Øya, by:Larm og Pstereo. Når presseskrivet i tillegg inneholder ord som lirekasse, tivoli, harpeleik og sigøynerkor, samt opplisting av Sufjan Stevens, Hanne Hukkelberg og Beirut som musikalske referanser, er det ingenting som tilsier at debutforventningene ikke skal være høye.
Men slik sirkusfenomenet i seg selv er en fryd med ettersmak, slik preges jeg også av en viss ambivalens etter å ha fortært Bird Cherry Grove. Utgivelsen er både velarrangert og variert, men lever i mine ører ikke opp til det den lover å være; "sirkuspop i særklasse". Til det er albumet både for spinkelt til å kunne sammenlignes med de nevnte referansene, og for lite fengende til å hamle opp med mer umiddelbare pop-album.
Hestene traver taktfullt rundt i manesjen, og tankene flyr til Ephemera ("Big Men"), Björk ("Repeat") og EstherOrkester ("Humming Top"). Åpningssporet "More White Snow" og tredjelåta "River" er utvilsomt albumets trapeskunstnere, med høythengende vokaler og innsmigrende takter. Instrumentalsporet "No Memories" beveger seg imidlertid så tett opp mot Beiruts "Sunday Smile" at jeg også får assosiasjoner til den litt pinlig etterapende klovnen.
2000-tallet har fostret mange som deler Hägglunds fascinasjon for sørøstvendt takt og tone. Best kjent i Norge er kanskje de mer tempoglade jentene i Katzenjammer. For å hevde seg mellom disse teltstengene kreves imidlertid litt større grad av egenart og formidlingsevne enn det Hägglund utviser her.
Tryllekunstneren er stort sett fraværende under denne forestillingen. Kanskje er det derfor jeg føler meg som en litt forsmådd unge når det hele er over. Arrangementet er pent og stødig gjennomført, men Bird Cherry Grove strekker seg aldri utpå for å formidle noe utover selve instrumentøvelsene. Da hjelper det lite at jeg er myk.
Anne Lene Hägglund holder release-konsert på Internasjonalen torsdag 14. januar.
Del på Facebook | Del på Bluesky