EstherOrkester: Why we woo

Hårreisende debut fra Norges søteste orkester.

Av Ingrid Ovedie Volden // 06.05.09

Jeg ble først blåst av pinnen i en av Blinderns mindre dunkle kjellere. Senere – og som en direkte følge av denne bokstavelig talt hårreisende opplevelsen – på Herr Nilsen, hvor plateselskapet Barefoot Records holdt release-konsert for plata ”Why we woo” i midten av april. Oslos brune jazzherre var fullt befolket. Øyne var store og hender fant hverandre under bordene. Trondheimsjenta Esther Buchmann stod på scenen, denne gangen sammen med pianist og plateprodusent Ole Storli.

EstherOrkester er et helt lite orkester for seg selv. Hun er en slik jente som er liten og stor på samme tid. Og selv om dette er en plateanmeldelse er det nødvendig å understreke dette med visuell vaganse; artisten eier rett og slett hver kubikkmeter av lokalet med sin lett beskjedne, likevel sikre fremtoning. Dette gjenspeiler seg da også i det musikalske, der hun tidvis er like silkemyk som Katie Melua, tidvis tøffere enn de tøffeste vokaltogene på kvinnesiden. Låtenes konsistens vitner også om en begavelse utenom det vanlige, der hun med tynget letthet og vidd synger om sedvanlige ting som kjærleik, savn og suppe.

Dette med suppa (Cauliflower and Prune) er forresten et finurlig stykke analogikunst. Man kan ikke annet enn å smile av de vittige formuleringene og hvor godt disse står til melodilinjene. Dynamikk er et vesentlig begrep her. Lekenhet et annet. Dessuten føyer EstherOrkester seg inn i den lille rekken av artister som kan si det de vil uten at det noen gang høres teit ut. Pluss på mot til å velge det konvensjonelle når dét trengs, og det uforutsette når dette trengs, og jeg tror vi har definisjonen på låtteft. Plata er trygt produsert av nevnte Storli og låtene er klokt arrangert. Lydbildet dirrer av filmatiske fiolinharmonier, morsom kabaretklimpring og lunt strengespill.

Det er vanskelig å fremheve noen låter som bedre enn andre på denne skiva. Den er kort og godt en vanvittig konsistent samling av sjarmerende stykker smilemusikk. Mine favoritter er likevel det henrivende åpningssporet A Drunken Rendez-vous, fjerdelåta Achilles Heels og The Lonely End. For ikke å glemme F*ck Up And Reunite, Oh, Baby og avslutningssporet The Last Song of the Night. Sistnevnte minner om noe Cohen kunne ha skrevet for Anjani, og er en fremragende avrunding på både plate og albumtittel (”I want to be wooed to my knees ...”).

Skal man utsette noe som helst på denne utgivelsen, må det være at den tidvis er mer polert enn nødvendig. Men dette inntrykket tilhører strengt tatt the sweet aftermath av to fantastiske konsertopplevelser, og sier mindre om etterarbeidet per ce. Det skal rett og slett noe til å gjengi det store lille orkesteret i plateformat. Dessuten er arrangementene så gode og tekstlinjene så innsmigrende at man fort glemmer skogen for fine trær. Som på You + Me = True:

You often listen to my songs,
even though they’re not in tune,
‘cause you know I’ll get there soon (...)

Esther er imidlertid definitivt in tune. Vokalen er fortryllende og sangene setter seg i blodet som godhjertede virus, hvis formål er å reprodusere seg utallige ganger og proporsjonalt med antall gjennomlyttinger. Jeg liker det. Jeg liker det veldig godt. Woo!