Sigur Rós: Hvarf/Heim
Islendinger er et kult folkeslag, mann. Denne avsidesliggende flekken i atlaset, med drøyt tre hundre tusen innbyggere, har på kort tid gått fra å være en isolert landbruks- og fiskerinasjon, til å bli en de facto høyestebeskytter og opprettholder av alt kult. Åtte år er gått siden «Ágætis Byrjun». Er Sigur Rós fremdeles å anse som kule i siste halvdel av 2007?
Nevnte Sigur Rós er en av islands viktigste musikkeksporter. Søker du litt rundt etter lesestoff om bandet, finner du dem fort kategorisert som «post-rock»: Et, i hvertfall for min del, relativt diffust samlebegrep for musikk direkte inspirert av Slint's «Spiderland»; rockens versjon av fusionbølgen som tok jazzen på slutten av 60-tallet. Sigur Rós' første plate, «Von», havnet på markedet allerede i 1997, men det var først med høyvannsmerket «Ágætis Byrjun», og den tilhørende singelen «Svefn-G-Englar» fra 1999 at musikkinteresserte for alvor fikk ørene opp for bandet. Her møtte Jón Þór Birgissons lyse fabelstemme pompøst orkestrerte strykere og gitarer spilt på med cellobue. Som da den ble gitt ut, spiller platen fortsatt som en sterkt fascinerende og gripende reise inn i en eventyrverden av snø, alver og drømmepop. For meg er denne platen Sigur Rós: Det de gjorde før ledet opp til denne episke forløsningen, mens det de har gjort etterpå er å spille en bråte sanger laget over (stort sett) samme lest. Jeg skjønner at du kanskje kan være uenig i denne sveipende påstanden, så la meg avslutte generaliseringene og i stedet påbegynne det denne teksten handler om: Omtalen av «Hvarf/Heim».
Etter den mørke, lunefulle «()» fra 2002 og den mer tilgjengelige «Takk...» fra 2005, er Sigur Rós igjen aktuelle: Denne gang i god tid før julestria med nevnte dobbel-EP «Hvarf/Heim». Her har vi med et tohodet avkom å gjøre: «Hvarf», som betyr noe i retning av «forsvunnet», består av fem elektrisk innspilte spor, hvorav tre er relativt ukjente låter, mens «Heim» er seks kjente sanger, spilt akustisk.
Før de to platene havnet i spilleren, var jeg aller mest spent på «Heim», og hvordan de tette, gitardronende sangene til Sigur Rós kunne overføres til en akustisk setting. Faktisk, og dette skuffet meg litt først, så spiller ikke disse sangene særlig ulikt de opprinnelige albumversjonene. Jeg sier «skuffet meg litt først», for jeg hadde håpet at bandet ville vise seg fra en ny, naknere side. Gutta har riktignok plugget ut gitarene sine, men de er godt hjulpet med å fylle ut lydbildet av en kapabel strykekvartett: Dette er ingen vanlig loftsgig med andre ord, selv om resultatet blir mer dempede og rolige utgaver av kjente sanger.
Dette kler åpningssporene virkelig godt; jeg synes både «Samskeyti» og «Starálfur» fremstår som, om mulig, enda mer grandiose og vakre i denne inkarnasjonen. Det er først og fremst de tydeligere melodiene og den varme vokalen som løfter disse sporene. «Vaka», fra «()» flyter litt anonymt og isbergaktig av sted, før forløsningen kommer i Jóns lyse stemme. Versjonen av «Ágætis Byrjun», spilt med akustisk gitar, piano, bass og tunge trommer, minner meg mye om albumversjonen, gåsehuden uteblir, og denne utgaven røper essensielt ikke mer enn hva vi allerede visste. Også «Heysátan» og «Von» spiller pent og intimt, men ender aldri opp som særlig essensielle eller minneverdige nytolkninger av sangene.
Den «elektriske» halvdelen, «Hvarf», åpner med låten «Salka», en seks minutters lang snutt som nesten fant veien inn på nå fem år gamle «()». Dette er mer av Sigur Rós som vi kjenner dem; en sakte byggende låt, som, med hjertet utpå skjorten, ender i et klimaks druknet av strykere. Melankolsk og vakkert, men samtidig så utrolig forutsigbart, så utrolig Sigur Rós. Skjønner du hva jeg mener? Førstesporet «Salka», og det neste, «Hljómalind», den første singelen lettet fra denne utgivelsen, spiller begge som naturlige forlengelser av polerte og snille «Takk...», men heller ikke mer.
Favorittlåten min på «Hvarf» blir den seks-og-et-halvt minutter lange prog-rockeren «Í Gær»: En søt melodi blir overkjørt av dronende gitarer etter omtrent ett-minuttersmerket, hvorpå intensiteten senkes og Jóns vokal fremstår som et lysende fyrtårn midt i et tåkelagt landskap av orgel og cellobuer. Låten skyfler anstrengt og nervøst av sted før alt eksploderer. Bruken av orgelet i låten gjør at tankene mine trekkes i retning av scener fra Pink Floyd's «Live in Pompeii». «Hvarf» avsluttes med en ny versjon av vakre «Von», som i bunn og grunn ikke gir meg mer enn den oppdaterte, akustiske versjonen på «Heim», og «Hafsól», opprinnelig fra debutplaten «Von», her i samme versjon som b-sporet fra «Hoppípolla» singelen. «Hafsól», et annet høydepunkt på «Hvarf», er en ti minutter lang reise inn i soloppgangen, som når et klimaks av episke dimensjoner etter nesten syv minutter, da galloperende trommer og strykere kjemper om oppmerksomheten og rollen som førstefiolinist. Jeg synes denne innspillingen er en tydelig forbedret, mer gjennomarbeidet utgave av «Hafsól»; den har klart potensiale som en antemisk signaturlåt for bandet.
Selv om sporene på «Hvarf/Heim» stammer fra ulike perioder i Sigur Rós' historie, går ikke dette på bekostning av flyten eller sammenhengen i platen. I grunn føler jeg dette mer som et tilbakevendene problem for bandet: Den relativt homogene låtkatalogen deres gjør at de fort blir kjedelige og forutsigbare. Dette er pent, vakkert og virkelig bra håndverk, men også forbasket kjedelig. For meg er «Hvarf/Heim» en til tider frustrerende utgivelse: Her får du øyeblikk som er blant de mektigste du kan få med hodetelefoner på ørene, etterfulgt av låter som minner om gamle National Geographic VHS-teiper av smeltende isflak. «Must have»'s for fanbasen, etterfulgt av «sett det før, lissom.»
Mest av alt sitter jeg igjen med et inntrykk av gutta med «Hvarf/Heim» kjøper seg litt sårt tiltrengt tid mens de forsøker å finne veien videre.
Del på Facebook | Del på Bluesky