Danzig: I Luciferi
Gudskjelov. Danzig er på rett spor igjen. Selv om jeg ikke helt hadde villet innrømme det ovenfor meg selv en gang; Det var et faktum: Jeg hadde virkelig begynt å tvile på mitt gamle helteband.
For etter at den klassiske besetningen bestående av John Christ, Eerie Von og Chuck Biscuits takket for seg etter utgivelsen av mesterverket Danzig 4, fulgte et par nærmest schizofrene og mildt sagt varierende skiver. Med I Luciferi har den gamle kultrockeren Glenn Danzig og sitt nye mannskap hjulpet meg et steg i riktig retning, og vekk fra mine bange anelser. Men helt i mål er de ikke riktig enda.
Innholdsfortegnelsen består stort sett av de samme ingrediensene som alltid; Okkultisme, demoner og halvnakne damer. Tekstmessig har med andre ord ikke Danzig fornyet seg stort, uten at det heller er nødvendig. Tekstene er like sterke og mørke som alltid. Musikken derimot har utviklet seg mer i metallisk retning - bort fra det noe bluesaktige preget som kjennetegnet den tidligere, noe som er både positivt og negativt. Positivt fordi Glenn Danzigs kraftfulle stemme kler det tidvis massive lydbildet, samtidig som det dessverre blir både litt klisjéfylt og monotont. De dveler ofte ved gitarriff som i utgangspunktet er gode, men som blir kjedlige når de gjentas om igjen og om igjen.
Men når det er sagt; det er mye bra her også. Plata åpner med et dystert og stemningsfullt instrumentalspor før den går over i Black Mass, som ikke kan beskrives som noe annet enn en klassisk Danzig-låt av ypperste klasse. Og disse er det flere av. Tittellåta I Luciferi er absolutt av samme kaliber - tung og mystisk, og med en undertone av murrende uro. Det samme går for The Coldest Sun, mens avslutningskuttet Without Light, I Am er et majestetisk dokument på at det fortsatt er liv laga for Danzig.
Men innimellom er det altså, tja, la oss kalle det unødvendig fyllmateriale som trekker ned helheten. Et eksempel er Kiss The Skull, et ensformig kapittel som rytmisk og temamessig ligner irriterende mye på Marilyn Mansons The Beautiful People. Grøss.
I Luciferi er alt i alt et album hvor de sterke låtene, riktignok med nød og neppe, overskygger de svake, og et album som har gitt meg noe av trua tilbake på Danzig. Det føles godt dèt.
Del på Facebook | Del på Bluesky