Sweep it into space - og parkér alle dine bekymringer

Herlig vise-rock fra det opprinnelige Dinosaur Jr.-trekløveret.


Dinosaur Jr.’s “Sweep It Into Space” er en solskinnsplate. Klassifiseringsmessig … skal man si indie rock med tydelig lead guitar? Skal man si 70-talls rock a la Bruce Springsteen? Dette er vise-rock - varme, fyldige og runde toner, myke overganger.

Med J Mascis på vokal og gitar, Murph på trommer og Lou Barlow tilbake på bass og backing vokal er den opprinnelige trioen samlet til en helhetlig, prestasjonssterk og identitetsbekreftende plate. Dinosaur Jr. vet hvem de er og hva de kan. Alt dette får vi i “Sweep It Into Space”.

Til forskjell fra noe av deres tidligere arbeid, er det ingen personer, elementer eller prestasjoner som får spotlighten ene og alene. Dette er den deilige synergien man får kun fra band som er “bygget fra grunnen opp”; synergien som ofte mangler når man setter en populær vokalist foran en gruppe musikere som skal spille musikk lagd på en PC.

“I Ran Away” er nok denne anmelderens favoritt på plata, selv om alle sporene bærer samme kvalitetsstempel. I “I Ran Away” får jeg den fine “kjøretur om sommeren på ferie i Norge”-nostalgien, den slitne ettermiddagssola og rolig drøs med venner.

Den første singelen, “Garden”, gir meg en blanding av Big Bang og 2000-tallets A-ha. Herlig og lavmælt, håpefull og ærlig. Her er det Lou Barlow som har lead vokal, som er en positiv bekreftelse på at gutta er tilbake der de skal være og er kompiser igjen.

Det er ikke så mye annet å si egentlig, enn at dette er en herlig og avslappa drøs av ei plate!


Del på Facebook | Del på Bluesky

Dinosaur Jr.: "Murph went home!"

(30.05.10) (Oslo/PULS): Det var ikke mye motivasjon å spore da Built To Spill og Dinosaur Jr. braket sammen på Sentrum Scene fredag. Built To Spill virket mest gira (og det sier ikke lite), mens Dinosaur Jr. hadde til og med en på fraværslista.


Nytt album fra gjendannet Dinosaur Jr

(25.01.07) Dinosaur Jr. leverte en rekke melodiøst støyende indierock-perler i perioden fra 1985 til 1997, før frontmann J. Mascis valgte å legge bandet på hylla for å satse på en solokarriere. I 2005 ble kom gruppa sammen igjen for å gjøre en del konserter, og for å sjekke om kjemien blant medlemmene var tilstede. Det var den tydeligvis, for nå er et splitter nytt album klar til utgivelse.


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.


Eigil Berg hjemme på løkka

(08.06.26) Er dette trygt og tradisjonelt? Virkeligheten er nok stikk motsatt. Eigil Berg har lagd et virkelig originalt album.


Glimrende biografi om The Rolling Stones

(07.06.26) Er det virkelig noe nytt å melde om The Rolling Stones? Egentlig ikke. Men Bob Spitz’ biografi har blitt mer enn bare lesverdig – til tider skikkelig underholdende.


Heftig bra hardcore - Halcyon Days

(06.06.26) «True Norwegian Metalcore» kaller de det og jaaaaa! Hardcorehjertet mitt synger med!