Katie Melua har stålkontroll
«Album No. 8» er et personlig og nesten intimt album fra Katie Melua. Det er en stund siden hun telte sykler i Beijing, og siden da har hun vokst betydelig som artist. Det har angivelig tatt henne en skilsmisse og en psykisk knekk med påfølgende sykehusinnleggelse for å ta henne dit hun nå befinner seg i livet.
Stemmen er like ren og klar, dog skjør og stødig, som alltid. Hun kan bære et helt album bare på røsten alene. Men det gjør hun ikke. Med seg har hun blant annet et helt orkester under ledelse av gitaristen og filmmusikk-komponisten Leo Abrahams.
Når jeg hører meg gjennom de forskjellige sporene på «Album No. 8», tar jeg meg selv i å nyte nuet - kose meg med akkurat den delen av sangen som spilles akkurat nå. Dette i motsetning til når jeg hører melodier som fenger og gjør meg ivrig på neste riff, neste refreng eller solo, eller kanskje blir jeg allerede ivrig på å høre åpningen på neste spor.
Slik er det ikke med Meluas «Album No. 8». Jeg koser meg med hvert minutt, der flotte melodiøse øyeblikk avløses av nye flotte melodiøse øyeblikk. Jeg får følelsen av å gå barbent på fløyel gjennom alle ti sporene. Lunt, varmt, trygt - og litt personlig.
Låtene er preget av å være britisk soft pop, Katie har all vokal selv, og stilmessig er hun lik seg selv. Hun eksperimenterer, med godt resultat, noen ganger med jazz-ingredienser, som i «Heading Home». I «English Manner» har hun et helt orkester av strykere bak sin egen gitar og sin vokal.
Det hele er nøye balansert, og det er ikke tvil om hvem som er maestro. Orkesteret opptrer som statist i Meluas show.
Melua viser at hun har stålkontroll i faget. Hun hviler på tonene, og tar seg tid til behagelige kunstpauser med god effekt. «Album No. 8» er en oppvisning i selvtillit, artistisk storhet og kunstnerisk ro.
Del på Facebook | Del på Bluesky