The Church: A Box Of Birds
Austrailienerne med sansen for de lange linjene. The Church er på mange vis undergrunnens svar på Pink Floyd.
Et tiår tilbake i tid kunne det se ut som om de var på vei mot stadionstatus. Slik gikk det ikke, og som så mange av livets viderverdigheter slikt hviler vel ofte på komplett uforutsigbare tilfeldigheter?
Lydbildet er som regel to gitarer, bass og trommer. Legger de på synther, har de en tendens til å låte litt gamle. Kanskje er det derfor de har valgt trommelyder a la Ultravox Vienna i sangen med den vidunderlige tittel Hiroshima Mon Amour?
Vokalisten Marty Wilson-Piper fortjener noen ord. Etter så mange år de ble stifta i 1980! burde han kanskje ikke sammenliknes med andre enn seg sjøl, likevel: Han har en ytterst sjarmerende evne til å låte som en kloning av Bono (U2) og Ray Davies (Kinks).
Jeg liker dette bandet. Det er ikke så helt enkelt å forklare hvorfor jeg bare liker dem; alt de gjør tiltaler meg. Om du ikke helt skjønner hvorfor, har jeg i denne omgang ikke bedre råd på hånda enn å henvise til kutt seks, The Endless Sea, eller til avlsutningslåta, Cortez The Killer. Her tror jeg en slags kjerne i The Church er å finne. For denne kirken er vitterlig ingen løk!
Og, helt til slutt som om jeg skulle trenge noe slags ytterligere bevis på at denne banden har smak. De gjør én coverlåt; Ian Hunter & David Bowies All The Young Dudes.
Del på Facebook | Del på Bluesky