Tame Impala imponerer - igjen
«The Slow Rush» er en påminnelse om hvilket uomtvistelig kvalitetsstempel Tame Impala etterlater seg. Det er rett og slett bare å bøye seg i ørkenstøvet.
For nesten fem år siden, nærmere bestemt en julidag i 2015 ga Tame Impala ut sitt tredje album, «Currents». I likhet med australiernes tidligere plater hadde også den et varmt, psykedelisk og sommerlig lydbilde over seg. På debutalbumet «Innerspeaker» (2010) viste bandet sin beundring for 60-tallets psykedeliske popmusikk (hør bare på The Beatles anno 1967), og på «Currents» legger de heller ikke skjul på sin like store begeistring for 80-tallets synth pop. Det er det mellomste albumet som har fått mest ros av kritikerne verden rundt. «Lonerism» (2012) er uten tvil et hypnotisk overflødighetshorn av oppfinnsomheter og kreative sjangerblandinger. Fra den vakre «Sun’s Coming Up» til den buldrende bassdrevne «Elephant», og ikke minst den fornøyelig svevende «Music to Walk Home By».
Det som startet som en trio har nå blitt et enmannsband. Etter den første platen forsvant bassist Dom Simper, mens trommeslager Jay Watson takket for seg etter album nummer to. Igjen står multitalentet Kevin Parker for seg selv, og fortsetter på egenhånd å skape høytflyvende lytteropplevelser.
En kald februardag er det deilig å kunne konstatere at Kevin Parkers Tame Impala «The Slow Rush» byr på en time med glødene påfunn. Coveret, som viser et rom overfylt av ørkensand, er alene nok til å få lytteren til å lengte etter sommeren.
Rolig som en vindstille sjø åpner albumet med «One More Year». Men det varer ikke lenge før en catchy rytme stjeler oppmerksomheten og virkelig får sving på sakene. Nok en gang har innspilling foregått i hjemmestudioet til Kevin Parker i den australske havnebyen Fremantle. Og alt som er hjemmelagd, er ganske riktig det beste man kan få servert.
Pianopartiet midtveis i «Breathe Deeper» skaper hos meg en visuell forestilling av å kjøre gjennom bekmørke gater med pulserende fargerike lys fra nattklubbene. Mot slutten av det neste sporet, «Tomorrow’s Dust», høres det til en forandring ut som et lydopptak fra et nokså tomt diskotek rundt stengetid.
«On Track» er platens nydeligste låt. Parker er ikke bare dyktig på en rekke forskjellige instrumenter. Han er også en veldig god vokalist. Stemmen hans, som oftest er mikset i ekko, er i den grad så behagelig at den bringer lytteren inn i en avslappende og mediterende tilværelse. «Lost in Yesterday» bryter derimot gjennom den rolige stemningen med sitt sylskarpe driv av synthesizers og snedige lydeffekter.
Til slutt er det tid for dessert i form av «One More Hour». Den syv minutter lange avslutningen er en trivelig reise gjennom Tame Impalas mange musikalske ansikt. Tunge partier med synth, et nakent øyeblikk med keyboards og en hårfin balanse mellom hardtslående og silkemyk popmusikk. Om det hadde vært mulig med lyd i verdensrommet, ville dette være det perfekte lydsporet.
TAME IMPALA
The Slow Rush
Modular Recordings
Del på Facebook | Del på Bluesky