Marillion: Happiness Is The Road
(Oslo/PULS): Marillion biter seg fast, og har fått greit fotfeste i sitt tredje tiår som band. Rundt milleniumsskiftet var formen litt dårlig, men med "Marbles" og "Somewhere Else" har de overbevist igjen. "Happiness Is The Road" er tidvis brilliant, men dessverre seirer kvantiteten over kvaliteten på bandets dobbeltalbum.
Engelskmennene starter i det rolige hjørnet med Volume 1: Essence, og både "This Train Is My Life" og "Wrapped Up In Time" er behagelige spor fra Marillion med en Steve Hogarth som er svært så glad i sin falsett. Essence-delen av Happiness Is The Road er nok også den delen av platen som er mest Hogarth med svært vokalbaserte låter med et ellers tilbakelent komp.
Den delen blir etterhvert noe flat, selv med flott stryk på "Woke Up" og et 10 minutter langt og mektig tittelspor. De har imidlertid mye kreativitet på hjertet, og kun ett år etter Somewhere Else viser Marillion mer skapervilje enn de fleste andre band fra sin era.
Volume 2: The Hard Shoulder er imidlertid en avdeling med litt mer edge fra gamlegutta, som tross 25 år siden debuten har den klassiske besetningen intakt bak Steve Hogarth som fremdeles er ferskeste medlem hele 19 år inn i sin Marillion-karriere.
For de som liker et Marillion i det mest progressive hjørnet, er "Asylum Satellite # 1" en klar kandidat, mens for de mer voksenpop-hungrige er "The Man From Planet Marzipan" og "Half The World" spor som fremhever seg på kolossen Happiness Is The Road.
Marillion er uten tvil inne i en god periode, men flere av låtene på årets dobbeltalbum hadde kanskje fått en bedre skjebne om de hadde blitt lagret litt lengre. Likefullt er produksjonen og ikke minst arrangementene smakfulle, med iørefallende figurer og lyder fra Mark Kelly på keyboards og gitarlegenden Steve Rothery.
Totalt sett noe ujevnt, men gutta i Marillion skal ha klapp på skulderen for å leve såpass i nuet som de faktisk gjør. Det er ikke mange band som er 25 år gamle som gjør akkurat det.
Del på Facebook | Del på Bluesky