Ocean Colour Scene: One From The Modern
Paul Weller (ex-The Jam) har i alle disse ti åra holdt sine vinger over Ocean Colour Scene. Han deltar i koret denne gang også, men hans tilstedeværelse åndelig som fysisk er mindre iøyenfallende. Med sitt fjerde album står Birmingham-kvartetten solid på egne føtter og de er for lengst blitt et million-ex-selgende orkester.
Ocean Colour Scene er mer rhythm n blues-inspirert enn de fleste av sine åndsfrender på den britiske popscene. Fra 60-tallet må Spencer Davies Group ganske opplagt være en inspirasjonskilde. Ellers er de ikke så enkle å beskrive. De kan synge sine små sanger rett-fram, liksom eller de kan komme opp med et stort pop-sound i nærheten av hva Waterboys stelte med et drøyt tiår tilbake i tid. Mesteparten av tida låter de som et streit rockeband, tilført en ganske betydelig dæsj keyboards.
Som låtskrivere er de temmelig spesielle; de kommer nær sagt aldri opp med en helt vanlig sang; en låt som følger helt vante kjøreregler. Det skal de ha kreditt for, og de lar det aldri skli ut i det sære for originalitetens egen skyld.
"The Waves", der de har fått låne orgelet i selveste Royal Albert Hall, er albumets høydepunkt, sammen med den nydelige avslutningshymnen "I Won't Get Grazed". Dette albumet må du med andre ord for all del ikke gi opp etter to låter...
Som du kanskje skjønner, liker jeg dette bandet veldig godt. Bare det å komme fra det hølet av en by som heter Birmingham, og så komme opp med slikt en prestasjon i seg sjøl.
Del på Facebook | Del på Bluesky