Anne Marie Almedal: The Siren And The Sage
Hun har aldri bråka fælt. Men i solotapning framstår hun mer varsomt enn noen gang.
Du som har vært med en stund, kjenner henne muligens som frontfigur i Kristiansandsbandet Velvet Belly. De gjorde det ganske bra i norsk pop på 90-tallet. Velvet Belly var et band som høsta gode kritikker, som alltid ble nominert til Spellemannprisen, men som aldri ble folkeeie.
Jeg veit ikke helt; kanskje oppfatta folk dem som for sære? Jeg likte dem bestandig, men så hadde jeg da også sansen for David Sylvian, lenge etter at han slutta å være populær i vide kretser.
Årsaken til den uteblevne kommersielle suksessen - vel, alt er relativt - lå i hvert fall ikke i et kjedelig eller datert musikalsk uttrykk. Velvet Belly lagde nydelige låter, og lå langt framme i den sjangeren som etter hvert ble til elektronika.
Mange vil nok derfor bli overraska over å møte en helakustisk Anne Marie Almedal. Hun har åpenbart villet kle seg helt naken, og har nok ment at låtene står støtt på egne bein, uten teknisk dilldall av noe slag.
I så måte har hun bare delvis rett. Hun synger stadig like fint, med en sjelden innlevelse. Men sangene holder ikke helt inn. I lengden blir albumet monotont, og det kan da ikke være hensikten?
Hun har skrevet det meste sjøl, og inviterer bare i liten grad andre gjester enn sin livsledsager, gitaristen Nicholas Sillitoe - som du muligens kjenner fra techno-scenen i Tromsø (Illumination, Ultraviolet), og som filmmusikkskaper (5 Løgner, Størst Av Alt, Torpedo).
Jeg liker for så vidt hele plata, men skulle ønske de oftere ville utforske det lydbildet de frambringer i "Southern Sky". Og svært mye vakrere enn "Morning 71" blir musikk bare med svært ujevne mellomrom.
"The Siren And The Sage" er musikk for raggsokker & tøfler & rødvin & sein høst. Men kanskje finner jeg like gjerne fram mitt elskede eksemplar av "Rain Tree Crow" fra 1991...?
Del på Facebook | Del på Bluesky