Marillion: Somewhere Else
24 år ut i deres platekarriere titulerer Marillion seg med noe sånt som musikkbransjens best bevarte hemmelighet, og er et ganske unikt band da de sjelden eller aldri ser seg bakover. Album nummer 14 har fått tittelen Somewhere Else og er et solid stykke godt arbeid.
Deres forrige album Marbles var en koloss av et album, nesten på linje med 13 år gamle Brave. Tidvis har de visst storhet med This Strange Engine (1997) og delvis Anoraknophobia (2001), men har også skuffelser som Radiation (1998) og Marillion.com (1999) på samvittigheten.
Men nå er altså interessen fornyet, og flere Marillion-album har funnet ben og gå på på denne siden av milleniumsskiftet enn rett før. Årets bidrag åpner med The Other Half som er en flørt med Tomorrow Never Knows av selveste The Beatles i verset, men som åpner seg i et typisk Steve Hogarth-refreng med himmelske harmonier og intens nerve i vokalarbeidet. Platen er hakket hvassere produsert enn Dave Meegan-produserte Marbles, og Michael Hunter har gitt Marillion mer levende komp og mer upolert gitar.
Marillion med Hogarth i spissen vet å tirre musikknervene, og på ballader som den pianodrevne Thank You Whoever You Are og den svevende A Voice From The Past briljerer Fish sin etterfølger, og låtene inneholder også glimrende strykearrangementer. Videre hopper gamlegutta rett i det mest rocka de har vært borti på lenge i Most Toys med en tekst som er verdt å følge med på, i likhet med Steve Rotherys gitarspill. Aldri har han vært så deilig grisete!
Bandet prøver ikke å tjene noen ekstra slanter på en melodiøs singlekandidat, men graver dypere i kunsten for å komme opp med låter som No Such Thing og tittelsporet Somewhere Else. Tre år etter Marbles er det deilig å konstatere at Marillion har levert to knallskiver på rad, og det har ikke skjedd siden Fish sine glansdager på 80-tallet.
Del på Facebook | Del på Bluesky