Take That: Beautiful World
Når man allerede plages med irriterende TV-reklamer av diverse boyband som gjør coverlåter av melodier som var tragisk til å starte med, så dukker jammen meg veteranene også opp. Et boyband som vi trodde var død og begravet for lenge siden. Neida, Take That er dessverre tilbake
Undertegnede har aldri helt forstått dette boyband-fenomenet. Vokalene er jo alt for uslepne og søt, låtene har tekster som et lite barn kunne ha skrevet, dansebevegelsene får selveste James Brown til å snu seg i graven, og utseendet deres er så glatt og fiksert at til og med Blomster-Finn ville gitt dem en mer mandigere look. Take That er alt dette, og enda litt til
Når det er sagt, så er utrolig nok denne boyband-gruppa et av verdens største, med unntak av det Amerikanske kontinentet der stort sett ingen enda har hørt om dem. Forresten, kanskje man skulle si at de var et av de største, fordi det var jo selvsagt når Robbie Williams var med i gruppa tabloidene hadde a fieldtrip med disse gutta. Likevel, når BBC Radio skulle kåre Tidenes beste britiske band (merk: ordet band) så fikk lytterne 5 alternativ å stemme på: Beatles, Queen, Rolling Stones, Oasis og (you guessed it) Take That (!) Queen vant heldigvis avstemmingen, så det er altså litt rettferdighet enda i musikkbransjen, men dette sier jo likevel noe om hvor stor disse gutta en gang var...
Nå er altså Take That tilbake, etter et nesten 10 års avbrekk. Robbie var fornuftig nok til å ikke være med på dette prosjektet, så esset i ermet forsvant allerede før de gikk i studio. Grunnen til hvorfor menn i midten av 30-årene vil tilbake til rampelyset er nok mange, men midtlivskrise er nok det første ordet som popper opp i hodet mitt. Sannheten kan også være at de hadde en suksessfull gjenforeningsturné i 2006, riktignok uten deres femte bandmedlem, men de fikk vel litt blod på tann.
Før undertegnede satte seg ned for å høre på det nye albumet Beautiful World, ble det tatt en liten melankolsk reise tilbake i tid. En overaskende oppdagelse var at på de gamle Take That låtene fra 90-tallet så sang faktisk hovedpersonen Gary Barlow overaskende bra, og ikke bare det, men han skrev også de fleste låtene selv. "Back For Good" har jo blitt en klassiker. 10 år senere derimot, så er det team work som er på hovedagendaen.
Når sant skal sies, så starter ikke plata på en så veldig dum måte. Reach Out har en sjarmerende brit-pop melodi som kan samenlignes med bl.a James Blunt, og singelen Patience har en søt liten hook som ikke kan karakteriserers på noen annen måte enn radiovennlig. Den største overraskelsen er nok likevel Shine som er en original og morsom hyllest til Queen og ikke minst Scissor Sisters, som nå kan sies å være et frisk pust som har kommet de siste årene i musikkverden.
Resten av albumet derimot ramler faktisk sammen først og fremst pga av alle de ulike vokalprestasjonene fra de resterende tre, Mark, Howard og Jason. Det er rett og slett for ujevnt, såpeglatt, anonymt og kanskje det aller viktigste: Hvor er hittene? Det var kanskje enkelt å treffe fjortis-jentene på 90-tallet, men nå som de skal imponere et modnere publikum, så har de ikke peiling hvor de skal starte en gang. På produksjonssiden er det største problemet at alle låtene høres så utrolig lik ut, midtempolåter kan jo bli ganske kjedelig i lengden, og hvem skulle tro at man skulle bli trøtt av å høre så mye gitar over alt. (?) En skive med Steve Vai har jo søren meg mindre gitar i mixen.
For all del, dette blir sikkert en stor suksess på de Britiske øyer, fordi når verdenshistoriens mest irriterende boyband Westlife (skrevet bevisst uten fet skrift) selger plater i millionklassen, så må jo også Take That klare å tjene noen £. Robbie Williams ble altså tilbudt å være med på denne skiva, og det kan trygt sies at å takke nei til det, må være hans fornuftigste avgjørelse, siden han spilte inn George Michaels versjon av Freedom 90 i 1996.
Del på Facebook | Del på Bluesky