Editors: The Back Room

Med semimelodiøs indierock og treffsikre tekster leverer Editors en stilsikker debut med "The Back Room". Spesielt oppfinnsomme kan man ikke beskylde bandet å være, men Editors bør definitivt ha et ord med i laget når status skal gjøres opp på årets britiske musikkåringer.

Av Ole Magnus Storberget // 23.09.05

Å beskrive musikken til Birmingham-bandet uten å sammenligne dem med Interpol, er vanskelig. Lydbildene til de to bandene er bortimot identiske, og deres innesluttede vokalister er ytterligere bevis på hvor mye Joy Division faktisk har betydd for Storbritanias musikkarv.

Det som kan redde Editors fra en tilværelse i skyggen av Interpol, er enkle, men viktige årsaker: Låter og tekster. På sine to første album klarte Interpol kunststykket å engasjere uten nevneverdig bruk av melodier, noe som i stedet skapte en avslappende atmosfære som tok lytterne med på en svevende reise gjennom tid og rom. Editors spiller mer direkte indierock, og dette albumet inneholder derfor flere låter med hitpotensiale enn for eksempel Interpols "Turn On The Bright Lights". Det kan slå begge veier, men for meg resulterer det i et håndfast produkt som aldri blir anonymt.

Tekstene til Editors er det deres landsmenn ville kalt outstanding, og alene grunn nok til å gi plata en lukrativ plass i platehylla. Så å si hver låt har finurlige observasjoner fra vokalist Tom Smith, og setter ikke disse ting i perspektiv, er melodilinjene allikevel såpass fengende at det skal god velvilje til for umiddelbart å slette dem fra minnet.

Er du fortsatt ikke lei new wave bølgen kan "The Back Room" fungere som et fint supplement til platesamlinga, og sporene ”Lights”, ”Munich” og ”Bullets” bør i første omgang sjekkes ut. Et absolutt godkjent debutalbum, men ikke spesielt kreativt, og for Editors sin egen del, dessverre litt for sent ute.