Quart 05: Klubb-avslutning av tam festival

(Kristiansand/PULS): Programmet ute på Odderøya lørdag var noe av det kjipeste som har vært å oppdrive på lenge. Misforstå oss rett - mange gode norske band og artister, men spennende er det ikke å se Thomas Dybdahl, Jim Stärk, Ane Brun og Twinklehead, som alle spiller landet rundt omtrent hele året. Vi stakk i stedet på klubb.

---

/ /

Av Espen R. Hovelsen // 10.07.05

---

PAAL FLAATA

Kanskje ikke verdens mest spennende valg dette heller, men det er jo alltid en fryd å høre Flaata; stemmen fra Midnight Choir. Bandet er historie, og Paal har nylig gitt ut sitt andre soloalbum "Rain" til fine kritikker. Skiva kan selvsagt ikke måle seg med noen av Midnight Choir-utgivelsene, men inneholder likevel såpass mange bra låter at disse i kombinasjon med de gamle klassikerene han spiller live, burde utgjøre en god start på klubbkvelden. Spennende var det forsåvidt også om han var oppegående nok. Konserten starta en bit over midnatt, og Flaata er ikke kjent for å være den som spytter i rødvinsglasset - snarere tvert imot.

Ingen grunn til å frykte noe slikt. Litt ustødig gange på herr Flaata, men stemmen var langt ifra vinglete. Midnight Choir-låta "Double Blank" åpner konserten, og på scenen åpenbarer det seg et svært kompitabelt band besteående av Gøran Grini (piano), Frode Kvisvik (gitar), Trond Augland (trommer) og Kyrre Sætran (bass). Plutselig var det veldig fint å befinne seg i Caledonien Hall. Settlista inneholder en god kombinasjon av Midnight Choir-låter og egne sololåter. Aller finest av det nye materiale var duetten med Alexandra Bråten fra Draumir, "Right Next To Nothing". En av landets vakreste kvinnerøster i samspill med Flaatas unike stemmeprakt kan ikke slå feil.

"Sister Of Mercy" rocka bra mot slutten av konserten, mens en liggende Paal Flaata avslutter med en herlig versjon av legendariske "Amsterdam Stranded".

Det skal vel også sies at antall publikummere kunne telles på en hånd når konserten starta. Det kom riktignok en del folk etterhvert, men det var tydelig at konsertene med Paal Flaata og Devendra Banhart ikke var spesielt interessante for den gjengse festivalpublikummer.

DEVENDRA BANHART

Devendra Banhart var på forhånd en av de mest interessante bookingene til årets festival. Det går fortsatt gjetord om hans opptreden på Garage i Oslo i fjor, så dette burde være en opplevelse av de sjeldne. Som nevnt over, var det ganske folketomt i Caledonien Hall denne natta, og selv om det var en del mennesker tilstede, snakker vi kanskje 100 tilsammen, og det er i grunnen skremmende dårlig.

Jeg var sikker på at dette skulle være en solokonsert med singer/songwriteren Devendra Banhart ettersom det var slik han ble presentert i Quart-programmet, men denne natta fikk vi servert et helt koppel med mennesker sittende på scenen. Jeg var ikke klar over at fyren hadde et eget band, men ved hjelp av litt enkel googling har jeg vel kommet fram til at dette var The Hairy Fairy Band.

Konserten ble en morsom opplevelse. Gjengen ser ut som de kommer fra hittil uoppdagede planeter, hvor diverse grønne planter vokser fritt. Gitaristen sitter henslengt og holder på å sovne på stolen sin, men treffer alle akkorder som han skal. Impressive!

( )

Banhart selv skjønner at halv to på natta er et dårlig utgangspunkt, og konstanterer med en gang at - I know that you all are wasted, but that`s fine!. Han er dog oppegående som bare det, og stikker en tur ut blant publikum mot slutten av konserten, før han avslutter det hele alene med gitaren og den fantastiske "Sight To Behold" fra skiva "Rejoicing In Hands".

ANNIE

Annie har grunnet radiospillingen av låten ”Chewing Gum” fått et noe useriøst rykte i musikkbransjen, men på Quarten viste hun at hun mener alvor med musikken sin.

Først en innrømmelse; jeg har aldri hørt albumet ”Anniemal”, og skal derfor på ingen måte late som om jeg kjenner til verken musikken eller CV-en til Annie. Med radiolåten ”Chewing Gum” som et av få holdepunkt, gikk undertegnede til konserten med et åpent sinn, ikke helt sikker på hva som ventet. Som nøytral publikummer kom jeg fort til følgende konklusjon; jeg koste meg på konserten.

Jenta, som opprinnelig er fra Kristiansand, lager elektronisk pop, og da det blir med en gang fristende å sammenligne hun med Bertine Zetlitz og Aggie Frost. Annie har nok ikke den samme tilstedeværelsen i stemmen som førstnevnte, men hun løser dette greit ved å kjøre et trygt show, uten de helt store vokalmessige utfordringene. Med sitt firemannssterke band i ryggen danner hun et fyldig lydbilde, som til tider er riktig så dansbart.

( )

Det å lage fengende poplåter er en kunst. Det er Annie slettes ikke verst til, og hun har flere konkurransedyktige bidrag å komme med. Hiten ”Chewing Gum” har vel de fleste hørt, og selv om du kanskje får lyst til å slite av deg håret når du hører den, kan du ikke unngå å gjøre det i takt med beaten. For fengende er den, og når det ikke prøves å legge skjul på at dette er en enkel og naiv låt, blir dette bare hyggelig. Konsertens høydepunkt var låten ”Heartbeat”, som også har fått radiospilling på de store kanalene, og Annies rocka versjon av den vanligvis glatte poplåten, viste at hun kan mer enn å være snill og søt.

Annie har ennå til gode å slå helt igjennom i Norge, men i utlandet har hun gjort det sterkt. Store og viktige land som Storbritannia har omfavnet henne, og hun sammenlignes ikke uten grunn med verdensstjernen Kylie Minogue.

(Tekst: Ole Magnus Storberget)

---

Del på Facebook | Del på Bluesky