Mötley Crüe: Red, White & Crüe
Selv om medlemmene i det som en gang var et av verdens største rockeband ikke har vært i rampelyset på grunn av det musikalske på femten år, er Mötley Crüe et band som rett og slett ikke kan glemmes. Høydepunktene snurpes sammen med "Red, White & Crüe", og samlet er de mange, sterke og svært så festlige.
1981 var året det startet, og stedet var selvfølgelig Los Angeles. Bassist Nikki Sixx og trommis Tommy Lee forlot sine daværende band for å gå nye veier. Gitarist Mick Mars og vokalist Vince Neil mannen med den fantastisk særegne rockestemma ble hentet inn, og historien om et av verdens mest omtalte rockefenomen var i gang.
Sammen med Guns 'N Roses står de som en bauta når en snakker om hårmetall på 80-tallet. Den største forskjellen er kanskje at Crüe ble kritikerfavoritter med "Shout At The Devil" allerede i 83 altså et par år før G'N'R ble dannet - mens rosene selv ventet til 1987, og fantastiske "Appetite For Destruction", før de begynte å blømme.
Det må sies at Nikki Sixx aldri skrev låter som kunne overgå, ei heller tangere Axl Roses største øyeblikk som "Rocket Queen", "Nighttrain" eller fantastiske "Welcome To The Jungle", men Sixx' låter ble fremført av et fandenivoldsk og usedvanlig godt sammensatt band noe som førte til stor rock ble skapt når LA-bandet samles.
Joda, gode låter finnes det mange av i Crüe-katalogen, og mange er representert på denne doble utgivelsen. "Live Wire", "Shout At The Devil", "Smokin' In The Boys Room", "Girls, Girls, Girls" og "Kickstart My Heart" spenner over bandets fem beste plater og mest kreative periode. Fra "Too Fast For Love" i 1981, til deres beste album, "Doctor Feelgood", i 1989 trekkes det en kvalitetstlinje så sterk at det blir naturlig å konkludere med at Mötley Crüe var 80-tallets mest stabile plateband.
Nå skal det sies at det ikke er alt bandet har gjort som er like interessant, og "Red, White & Crüe" inneholder noen åpenbare unødvendigheter. De nye bidragene "Sick Love Song" og "If I Die Tomorrow" (kjent fra Svisj!) beviser at bandets tilstedeværelse utenom 80-tallet bare drar band-navnet gjennom søle. Det er heller ikke veldig interessant og høre deres tolkning av Sex Pistols` "Anarchy In The UK", da dette tilhører en side av rocken som ikke kler amerikanerne spesielt godt.
"Red, White & Crüe" minner oss på at Mötley Crüe sammen med Guns 'N Roses helt fortjent var verdens mest populære rockeband. Tekstene var til tider direkte pinlige, til og med på bandets aller sterkeste spor. Noe av det mest interessante med Mötley Crüe er alt som foregikk innad i bandet og omkring det medfølgende apparatet. Ryktene som eksisterte rundt bandet var til tider helt utrolige. Sjekk ut biografien "The Dirt" for å få dypere innblikk i historiene rundt verdens villeste rockeband. Her er det mye morsomt!
Crüe-fansen sitter sannsynligvis på mesteparten av materialet på "Red, White & Crüe" fra før, og de nye låtene er ikke alene verdt pengene, på langt nær. Fordelen med denne utgivelsen er at bandets aller største øyeblikk gjøres tilgjengelig på en kompakt måte. Her har denne utgivelsen en stor fordel i forhold til "Music to Crash Your Car To" som med sine åtte cder kan bli for mye for selv den mest hardbarka fan.
For de som ikke har et forhold til Mötley Crüe fra før, er dette en glimrende start. "Red, White & Crue" minner om hvor mange oppegående låter bandet faktisk står bak. Den minner også om hvor perfekt Vince Neils vokale utrykk passet 80-tallets beste rånerock. Og viktigst av alt; den minner om hvor rasende festlig rock 'n roll kan være.
Del på Facebook | Del på Bluesky