Ståhls Blå: Schlachtplatte
Da den svensk/norske kvartetten Ståhls Blå lanserte sin debut-CD med samme navn mot slutten av 2001, var det nesten som en åpenbaring. Bandet hadde en friskhet og originalitet ved seg som gjorde budskapet unikt. Nå har de samme fire herrene fått nesten tre år til på seg og det låter nå om mulig enda hippere. Sjøl om det er overvekt av svensker her, bør dette bandet være et glitrende symbol på samarbeid mellom nabofolkene når hundreårs-jubileet for unionsoppløsninga skal markeres neste år.
Ved det første møtet hadde vibrafonist og bandleder Mattias Ståhl skrevet bortimot all musikken aleine. Nå er de tre andre involvert i mye større grad, men den musikalske linja er likevel fortsatt den samme: Her er det en miks mellom strukturert, komponert musikk og mer frie ekskursjoner der de involverte bokstavelig talt spiller på hverandre og tar musikken og oss til uante steder.
Fortsatt består bandet av bassist Filip Augustson, svenskenes supersaksofonist Joakim Milder og vår egen usedvanlig allsidige og kreative trommeslager Thomas Strønen. Som ekstra krydder dukker nok én av våre unge giganter, saksofonisten Håkon Kornstad, opp som spesiell gjest på fire av de tolv spora. Kornstad laga forresten coveret på bandets debut-CD, så man kan kanskje si at han har avansert denne gangen?
Dette er moderne, akustisk jazzmusikk anno 2004, men med klare røtter tilbake til 60-tallet og amerikanske alternative storheter som Carla Bley og Ornette Coleman. Det er musikk med usedvanlig mye spenning og framdrift i seg. Her er det slik at man blir sittende ytterst på stolkanten i venting på hva som skjuler seg bak neste sving. Dessuten er bandet dynamiske mestre og innehar åtte usedvanlig store ører.
Solistisk sett er dette også en kvartett befolka med unge storheter på alle plasser. Kornstad gjør heller ikke skam på verken seg sjøl eller kjempers fødeland - han hever enhver musikalsk setting han blir invitert inn i.
Ryktene forteller at Ståhls Blå var en av de virkelig store sensasjonene ved den kanadiske Vancouver-festivalen i år. Det forundrer meg ikke. Etter dette andre CD-møtet er jeg mer overbevist enn noensinne om at dette kollektivet er noe av det friskeste og mest innovative som finnes i det enorme tilfanget av ung jazz fra Skandinavia. Kanskje noen vil bruke Ståhls Blå som argument for en ny union mellom Norge og Sverige?
Del på Facebook | Del på Bluesky