Lonely Woman: aLIVE 2003
Heldigvis har det begynt å skje en hel del når det gjelder antallet kvinnelige jazzmusikanter. Sjøl om kvantiteten absolutt er for oppadgående, så er det likevel slik at de aller fleste er sangere. De må gjerne fortsette å strømme til, men det betyr ikke at ønsket om flere kvinnelige instrumentalister fortsatt er stort. Bassisten og bandlederen Tine Asmundsen er på mange vis en foregangskvinne her til lands og viser med sin andre utgivelse på eget selskap at det er høy standard på alt hun foretar seg.
Tine Asmundsen tok ønsket om å bli jazzbassist alvorlig. Hun tok med seg den store fela til USA for å studere med bl.a. Richard Davis og kom hjem igjen som en meget dyktig både ensemblemusikant og solist. Med altfor ujevne mellomrom har hun dukka opp i ymse sammenhenger, bl.a. i jentetrioen Girl Talk med saksofonisten Bodil Niska og pianisten Elizabeth Walker.
For tre år siden starta Asmundsen opp sitt eget plateselskap, HazelJazz, for å ha en kanal til å gi ut musikk og dokumentere musikanter hun beundrer og har respekt for. I 2000 kom trio CD-en "Seaview" med trommeslageren Svein Christiansen og veteranen over alle veteraner, Einar Iversen, på piano. Vakre original- og standardlåter sto på menyen og de fortalte oss nok en gang at Asmundsen har noe der oppe å gjøre.
Denne gangen har Asmundsen gått for et større format - kvintetten. To livejobber fra henholdsvis februar og mai i år viste seg å være så innholdsrike og spennende at Asmundsen bestemte seg for å gi ut deler av det. Det er bare å istemme - så bra er nemlig dette.
Ett av ønskene til Asmundsen var å spille inn Ornette Colemans legendariske komposisjon "Lonely Woman". Det er mulig den blei spilt på konsertene, men gjennom nåløyet her kom den i alle fall ikke. Det er kun bandet som ikler seg det navnet her og Tine Asmundsen forsvarer sine medsøstres posisjon på et fremragende vis. Det er forresten urettferdig overhodet å bruke plass på at hun er enslig jente i bandet - hun er enkelt og greit en av fem veldig dyktige musikanter.
Med seg har Asmundsen nok en gang en av norsk jazz' aller mest allsidige og uttrykksfulle trommeslagere, Svein Christiansen. Vidar Johansen på tenorsaksofon og bassklarinett og Roy Nikolaisen på trompet og flügelhorn utgjør ei veldig uttrykksfull frontrekke, mens pianooppgavene blir tatt meget godt hånd om av henholdsvis Jørn Øien og Anders Aarum.
Repertoaret består av låter skrevet av McCoy Tyner, Rocoe Mitchell, Billy Harper, Chico Freeman og Charles Mingus' "Duke Ellington's Sound Of Love" samt ei låt av Asmundsen sjøl. Det forteller oss om et moderne tonespråk i postbop-gata - et tonespråk der alle seks tydeligvis stortrives.
Lonely Woman er et band bestående av musikanter fra forskjellige generasjoner. Motsetninger mellom disse generasjonene finnes overhodet ikke: Her er ønsket om og evnen til å skape musikk sammen på et svært høyt nivå tilstede hos alle - hele tida.
Del på Facebook | Del på Bluesky