Eels: Shootenanny!
Kjøp deg denne plata! Og jeg er temmelig sikker på at du vil få den følelsen: Dette stykke plastikk skal jeg bringe med meg, hvorenn mitt flyttelass skulle bevege seg. En sjelden feeling, desto deiligere når den først dukker opp.
Mark Oliver Everett er en relativt produktiv herremann; "Shootenanny!" er hans sjuende album på drøyt ti år.
Han er forresten etter hvert litt flau over bare å kalles "E" - litt pretensiøst... kunstnernavn, liksom? For E er ikke sånn, såvisst ingen premiereparty-løve. Likevel er han mann for de store anledninger, i musikalsk forstand.
Han har fulgt samme oppskrift gjennom hele sin karriere. Gitaren i sentrum - sammen med hans egen, smått hese røst. Han elsker å krydre med småsære keyboardlyder, og her og der trekker han også inn noen blåsere. Lisa Germano befinner seg i koret.
Det låter Eels lang vei, fordi ingen andre låter akkurat sånn.
Men først og fremst snakker vi sanger. Hvilket låtmateriale!
E er et sant oppkomme av smellvakre melodier, og kanskje er dét årsaken til at han aldri - aldri - fristes til å dra sangene ut i fem-minutters kaskader. E er mannen for ei tre-minutters godlåt. Og han gjør det som på kommando. Again and again and again.
"Shootenanny!" er et gjennomgående trist album - these are (these are) rock hard times. En av de aller fineste sangene heter illustrerende nok"Agony".
"En av de aller fineste sangene?" Skreiv jeg virkelig det? Her er 13 knall låter!
Del på Facebook | Del på Bluesky