Tor Konstalij: Hurry Up Crow

Stones, Waits og Spaghettiwestern: Med andrealbumet "Hurry Up Crow" leverer Tor Konstalij en oppløftende oppsummering av både film- og musikkhistoriske øyeblikk.


Anmeldereksemplaret av Tor Konstalijs andrealbum kom i en omhyggelig dekorert sigareske inneholdende promo-cd, smell-bonbon, kontaktinformasjon og sigar. Etter første gjennomlytting angrer jeg dypt og inderlig på at jeg ga sistnevnte til en kollega, som med overbevisende mannelist overtalte meg til å la sigaren ligge igjen. Jeg tror det var en fin sigar. Og jeg tror "Hurry Up Crow" nytes best til lyden av zippo som fyrer opp cubaner.

Tor Konstalij røyker nok også sigar. Tor Konstalij er Tom Waits' Bone Machine ispedd Clint Eastwood i solnedgang. På åpningssporet Gonna Take My Baby Home ruller han opp med ørkenblåsere a'la spaghettiwestern, noe som umiddelbart gjør meg oppstemt. Nostalgien fortsetter på Failure, hvor Konstalij traller tungt til en herlig hengende Keith Richards-gitar. Stones-assosiasjonene er mange, ikke minst på albumets fjerde låt, Trust and Fraud, som like gjerne kunne vært overraskelsespor på det legendariske albumet "Exile on Main Street". Jeg tar meg også i å smile hemningsløst av den langt fra subtile Ooh ooh-henvisningen til "Beggars Banquet". På The Rain Kept Falling høres det da også ut som om Stones-pianisten Iain Stewart har vært på overraskende Oslo-besøk. Romklangen er rørende autentisk, perkusjonen fjern og produksjonen upåklagelig.

And a Whole Lot of Love Never Broke His Heart er betagende. Ingen ligner på Tom Waits, selv om det finnes nok av eksempler på bortkastede forsøk. Vel, Tor Konstalij ligner. Og det føles ikke feil. Produksjonen er som sagt praktfull, og med balladen Inside a Cardboard Box er både overbevisning og savnet etter sigaren fullendt. Herlig harmonerende blåsere, mandolin, perkusjon og vokal får meg til å ville være en kortfilm med denne som soundtrack, gjerne instruert av Sergio Leone. - Good shit, ville en venn av meg sagt. Jeg er enig. Good shit, eller en noe sofistikert utgave av Frank Snorts søndags-jam på Grønlandshagen. Tor Konstalij holder release-konsert på Mono 9.september. Der er det jo også mulighet til å fyre opp cubanere i bakgården. Jeg har smell-bonbon.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Tasmin Archers musikalske gryte

(19.09.25) De 11 låtene glir behagelig av gårde, med et uttrykk som både føles tidløst og smått eksperimentelt. Låtene glir forbi som skyer man nikker til, men ikke helt husker fasongen på.


Spidergawd - bare å glede seg til neste kapittel!

(16.09.25) Turneen begynner førstkommende fredag. Tenna i tapeten og hæla i taket!


Salmer for gitar og orgel - en mektig opplevelse

(15.09.25) «Vi skal spille hele skiva tvers gjennom, så dere behøver ikke tenke på når dere skal klappe. Det kommer etterpå, kanskje sammen med et par hits. God reise!» Sånn ønska Knut Reiersrud velkommen – og for en ferd vi ble tatt med på!


Senser - noe så sjukt rått!

(13.09.25) De har lagt musikalske uenigheter bak seg. Nå er de en energibunt som har det gøy på scenen!


Et kompromissløst Suede

(12.09.25) Suede er ute med sitt tiende album. De klinker til med et absolutt perfekt album, mørkt og dramatisk. «Antidepressants» viser at de fortsatt er et spennende band. Et band som fornyer seg og går videre, selv mer enn 30 år etter debutalbumet.


Behagelige droner fra Drew Mcdowall

(12.09.25) Skotten Drew Mcdowall fikk Oslos frikere ut av kottene sine for en behagelig, sår og trist aften med dronende ambience. Det tidligere Coil-medlemmet bygde møysommelig atmosfære med hjelp av små variasjoner i en times tid på Goldie i Oslo