Motorpsycho: Serpentine (ep)

Da Sigue Sigue Sputnik i hine hårde dager spilte på Sardine's, kom begge brødrende Backstreet Girls Baarlie løpende mot meg, fra hver sin kant, og ropte: - Arild, Arild; detta er dårlig, det! Her er en melding fra meg til alle der ute: - Detta er bra, det!


Det snakkes ofte om musikere som er i utvikling, eller aller helst - at de er underveis. Jeg kan ikke komme på så mange artister denne etiketten ville passe bedre på enn nettopp Motorpsycho.

De har vært Tung og de har vært Pop og de har vært Psykedelia og... Først og fremst har de vært Indie. Uavhengige av alt og alle har de kjempa seg til en plass som Den Moderne Norske Rockens Ukronede Konger.

Kanskje er "Ukronede" å gjøre det unødvendig komplisert? Hvem er det som vil bestride påstanden?

"Serpentine Eep" er hårreisende bra!

Og den går sånn:

Tittelkuttet åpner som rein psykedelia. Keyboards og vokal som Rick Wakeman og Jon Anderson i Yes kunne funnet på å presentere, tidlig 70-tall. Det blir ikke mindre avansert underveis, selv om el-gitarene gjør lydbildet mer hjemmevant. Dette er virkelig ikke for nybegynnere. Men det er kommerst som fy!

"Shane 2 AM" er akkurat sånn; midt mellom sein natt og tidlig morgen. Du skal sannsynligvis ikke på byen - men får ikke helt bestemt deg. If you don't swim/You will drown. Akustisk gitar og enkle trommer. Dette er rock, men helt motsatt av Elvis.

"Little Ricky Massenburg" har et snev britisk folk over seg. Fløyter, kassegitarer, mandolin, falsettsang og -kor - et musikanteri som klipt ut av flinkisbanda på 60/70-tallet, men med en melodi som gjerne kunne vært signert Paul "Rocky Rackoon" McCartney.

Og så: Noe helt annet! "Snafu" har vært inkludert i bandets live-sett en stund allerede - og er... full pop! Sha-la-la-la-la! Han de sampla Enya inni her?! Hun ville forresten ikke likt slutten.

Piano-rock? Ja, de kan det også. "Fade To Gray" innledes med et alldeles hektisk akustisk piano - før en Keith Richards-kloning overtar på riff-fronten. Du har muligens også hørt denne på konsert, men ikke så reinskåret. Hvem var The Doors? Dette er så kult at... åh, jeg få'kke sagt det!

Hvem som til enhver tid synger og trakterer hva? Synes helt uvesentlig. Motorpsycho har gått opp i en høyere enhet.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Rusk i Turbo'n

(30.04.26) Det er blitt noen år siden sist jeg så Turbonegro live, og var nysgjerrig på om jeg husket hvordan bandet fungerte live med «han nye» vokalisten (2011/Tony S). Så da var det bare å spenne på seg Conversene, den svarte dongerijakka — nei, ikke båthatt — og sette kursen mot Rockefeller for å sjekke tilstanden på Turbo anno 2026.


Hvor gode er ikke Foo Fighters!

(30.04.26) En gave til fansen. Som salige platedirektør Audun Tylden ville sagt: Saker!


Gangar tar’n helt ut

(28.04.26) Norsk folkemusikk og virkelig tung rock. Gangar har funnet resepten.


Kreator + Nails, Exodus & Carcass

(26.04.26) Det er sol, varmt og kjennes nesten som sommer, men denne kvelden vil bare bli hetere og hetere. Med Nails, Exodus, Carcass og Kreator som kveldens underholdning vet vi alle at håret vil bli klistret fast i nakken. Helt ærlig så har jeg hørt om bandene, men ikke hørt på dem. Her går vi inn med et åpent sinn og regner med at spillelisten vil bli noe lenger etterpå.


Disig gitarambient med Joanne Robertson

(26.04.26) Stemningsfull, disig og sart eterisk vokal i fragmentariske lydbilder. Det ble pur skjønnhet i nesten en time da Joanne Robertson inntok det ferske spillestedet Trekanten i Oslo.


Hokka sprer positivitet fra de finske skogene

(25.04.26) Ikke The Rasmus, ikke Blind Channel. Hokka har historiske røtter, men ser fremover.