Motorpsycho & Jaga Jazzister

Det var med redaktørens vitende og vilje at jeg hørte de første nærmere 45 minuttene av konserten med Motorpshyco og fire blåser-Jazzister, også vel vitende at jeg ikke har fulgt spesielt nøye med på deres musikk (med et lite forbehold for Jaga J). Jeg skal derfor ikke si så mye om de fem låtene jeg hørte, men heller gi mitt inntrykk av hva slags musikk jeg synes det ble.

---

Motorpsycho & Jaga Jazzist / /

Av Steinar Kristiansen // 20.07.02

---

For det første var det ikke vanskelig å høre at temaene, om aldri så korte, var alldeles utmerkede poplåter. For om dette skal kalles rock eller popmusikk er ikke så viktig i mine ører. Men de hadde unektelig en forutsigelig form, dvs. etter at temaene var avlevert, ble det fullt kjør med bass- og trommergroove

Det kan i lengden bli noe ensformig – med mindre det nettopp er grooven som en slags tilstand er det vesentlige. Etter publikums reaksjoner å dømme var dette måten å høre musikken på, sikkert også takket være at flertallet kjente låtene fra før. I festivalens programhefte ble det forsiktig antydet at herrene i Motorpsycho har noen fordekte jazzinteresser, og i femte låt i rask 6/8 takt kom de første glimtene om at gitaristen har slike tilbøyeligheter.

Blåserne? Sant å si vanskelig å bedømme – i arrangementene handlet det mye om backing og dekorasjon i mine ører, ikke ulikt noen kjente jazzrock band på 70-tallet hvor musikken hadde mest vekt på rock.

Jeg antar at det senere i konserten ble rom for blåsersolister, uten at deres rolle egentlig ble mer framtredende om man som jeg kunne ønske en mer selvstendig rolle for blåserne i det som her skal kalles låter, men som kunne blitt fine pop-komposisjoner.

Den viktigste svakheten var imidlertid PA-lyden: Som på starten med Chipahua, var lydbildet altfor preget av at bass og basstrommer dominerte på bekostning av både balanse, klarhet og nyanser.

På fredagskveldens konsert var det som oftest vanskelig å høre tekstene, og de få blåserpartiene ble presset helt bakerst i lydbildet. Om publikum likevel ikke var så opptatt av sånne ting, kan man kanskje tro at musikernes monitorlyd var mer i nærheten av hva sånn som jeg synes det burde vært. Æ si ikkje mer.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky