This Machine Kills/Jr Ewing: Split (sgl)

This Machine Kills og JR Ewing har to låter hver på denne syv-tommeren. This Machine Kills var for meg et nytt bekjentskap. Positivt sådan. Men det er JR Ewing som er høydepunktet på denne utgivelsen. Det er tight, hardt og suggerende. Akkurat slik vi vil ha JR Ewing.


This Machine Kills er et amerikansk hardcore-band, type new school. Sang en, ”Take Back The Night”, kan plasseres i samme sjanger som JR Ewing; noisecore. Men det er litt mer rett frem og rett i trynet enn JR Ewing. Men det er også stramt og bra. Midtveis i sangen er det et langt og herlig instrumentalparti, men virkelig bra blir det når vokalen kommer inn igjen. Ikke like skrikende nå, mer snakkende - sånn som for eksempel Dennis Lyxzen (vokalist i The (International) Noise Conspiracy og Refused) gjør det. Sangen bygger seg så oppover og oppover før den brått slutter. Da kan jeg love deg at du har mistet pusten hvis du liker denne type musikk.

Låt nummer to er annerledes. Den er mer elektronisk og har også en kvinnelig gjestevokal. Og den går veldig fort, og er over altfor tidlig. Begynnelsen på sangen lover veldig bra, drivende og funky. Et slags moderne og hardere Kraftwerk. Dessverre blir slutten på ”Booby Traps” litt for anmasende. Etter at gjestevokalen har gjort sitt, forventer jeg mer enn at sangen er over. Men for all del, This Machine Kills har vist seg som et spennende band.

Der hvor This Machine Kills er bra, er JR Ewing gnistrende. Jr Ewing bidrar med sangene ”Panic” og ”Holiday Narcotic”. Første gang jeg hørte ”Holiday Narcotic” for noen uker siden, på en liten pc, ble jeg skuffet og bekymret. Hadde JR Ewing sluttet å levere varene? Ikke noe mer glimrende hardcore fra et av mine favorittband?

Da jeg fikk denne syv-tommeren i hendene, kjente jeg ikke ingen ”Holiday Narcotic”. Dette var akkurat det jeg ville ha. Grunnen til at jeg ble skuffet må den dårlige lyden på pc-en ta skylden for. For nå har jeg bare en ting å melde: JR Ewing er tilbake. Det er hardt, kaotisk, intelligent og herlig.

Førstelåten, ”Panic”, gyver løs fra første grep. Vokalist Andreas Tylden synger bedre enn noensinne, det er lettere å få tak i vokalen enn på de tidligere JR Ewing-utgivelsene. Det er Tommy Hjelm som har styrt knottene, som JR Ewing sier det. Om Tommy Hjelm er det bare en ting å si, han har gjort en veldig godt jobb. Alt er så bra på denne låten at det blir urettferdig å trekke frem bare Andreas. Hele JR Ewing gjør en dønn solid jobb. Petter Snekkestad, Erlend Mokkelbost, Kenneth Johansen og Martin Molden – sammen med allerede nevnte vokalist og låtskriver Andreas Tylden.

”Holiday Narcotic” er hard og drivende, den har fantastiske overganger. Dette er hardcore med selvtillit. Dette er intelligent hardcore. Dette er hardcore anno 2002 slik den bør være. Dette er JR Ewing i knallform.

Du spør hva jeg skal 7. juli i år? Jeg skal selvfølgelig se JR EwingQuart festivalen.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.


Bånn pinne med Clutch

(01.12.25) Handlekraftig musikalitet karakteriserte den nesten halvannen time lange konserten med Germantown, Maryland-bandet Clutch. Rungende, voldsom energisk blues-derivert tung rock strømmet ut med overbevisende kraft mens den svært karismatiske vokalisten Neil Fallon dirigerte publikum med like kommanderende sikkerhet. Muskuløs, maskulin stoner-rock med et herlig groove.