a-ha: Lifelines
Jeg møtte dette albumet med sunn skepsis. Årsak: I mine ører er "Forever Not Yours" den svakeste singelen a-ha noen gang har ønska å fronte et album med. Derfor ble jeg ditto overraska, i positiv retning, da jeg satte plata i spiller'n for første gang: Makan til lekker åpning som tittelkuttet representerer, skal du leite lenge etter.
a-ha er seg sjøl like, og det er vi jo en hel del mennesker som veit å sette pris på. Den største forskjellen i det musikalske uttrykket, om vi snakker fra karrierens begynnelse til i dag, ligger nok i det perkussive uttrykket. Trommene låter helt annerledes, mer slepne, ikke så bastante - mer musikalske, kort og godt.
Mennesker, ikke maskiner. Slik er også strykerarrangementene anretta.
Waaktaar Savoy, Harket og Furuholmen følger godt med i tida, og er - ved siden av Duran Duran - antageligvis det 80-tallsbandet som har klart overgangen til moderne tidsalder aller mest overlegent. (Harkets "Cannot Hide" er forresten som snytt ut av nesa til Le Bon og kompani.)
De har delt låtskrivinga broderlig seg imellom, og skal jeg plukke meg ut en favoritt må det bli Waaktaar Savoys smellvakre "Time & Again". Her røres det ved ukjente strenger - ja, produksjonen har en touch av det smått subne preget Daniel Lanois ble så kjent for på 90-tallet. Og derfra er veien sannelig lang og lengre enn det til "Take On Me"!
Men Waaktaar Savoy er også den som står ansvarlig for de mest intetsigende kutta. Verken "Did Anyone Approach You?" eller "Afternoon High" egner seg i mine ører til annet enn b-side materiale. Sånn sett er de intelligent plassert midt i plata.
Låtskriveren som peker seg ut som den jevneste i denne omgang heter Magne Furuholmen. Kanskje har flere oppdaga dette - siden mannen har fått ramme inn albumet, ved å signere både åpningskuttet og de tre siste sangene?
Sammen med Morten Harket har han også ansvar for smått geniale "Turn The Lights Down", som ikke blir mindre genial ved at de har innkalt Anneli Drecker til dyst. Når skal en mer kommersielt anlagt, internasjonal størrelse enn Jah Wobble oppdage at Drecker besitter nøyaktig de samme kvalitetene som Dido?
Med "Lifelines" har a-ha ikke lagd sitt beste album. Til det er det for ujevnt, eller - kanskje heller: Det er for langt mellom de virkelige høydpunktene. Albumet er nemlig jevnt - jevnt helt OK. Etter å ha levd med det noen døgn, føler jeg meg bekvem med disse sangene.
Viktigst for bandet, kanskje: "Lifelines" er bra nok til å gjøre jobben, om hensikten er å foreta et virkelig comeback, som turnerende band på verdensbasis. Så får vi håpe de også spiller noen låter på Ullevål stadion som ikke er henta fra 2000-tallet.
Heller ikke i så henseende er de aleine. Det er vel mulig til og med verdensturnéen til Paul McCartney inneholder ei låt eller to som ikke ligger på "Driving Rain"?
Del på Facebook | Del på Bluesky