Mari Boine: Eight Seasons
Det har vel ligget i korta noen år, men kanskje ligger denne konstellasjonen litt for åpenbart i dagen? Nydelig låter det likevel - av Mari Boine & Jan Garbarek.
Mari Boine slipper ikke plater i utide, og var vel mildt sagt lite tilstede da hennes navn figurerte på det heller unødvendige remix-albumet som kom i fjor.
Hun er, sammen med Jan Garbarek, selve det personifiserte world music-begrepet. Og dermed er det begrepet, som sjangerbetegnelse, brukt for siste gang i våre spalter. Den som tenker etter, skjønner at det er meningsløst. World Music ble i sin tid brukt for å beskrive noe som låt annerledes. Men - som Sovjetunionens grunnlegger Vladimir Iljitsj Lenin så ofte og så korrekt spurte: Annerledes, for hvem?
Som du muligens forstår av ovenstående har ikke Mari Boine forandra seg nevneverdig. Hun holder på med sitt, og hun gjør det forbaska bra.
Om det er mulig å si om en musiker at hans eller hennes ånd hviler over produktet, så er samenes største datter definitivt "produktet" å bruke det om. Mari Boines ånd, og dermed hennes kulturelle bakgrunn, hviler over alt hun begår.
Samisk pop, er kanskje best beskrivende - akkurat som Hellbillies åpenbart stammer fra Texas og Hallingdal.
Musikken er som oftest svevende, uten et bestemt beat. Mari Boines uttrykk innbyr til denne type innpakning. Dermed gis det ofte rom for instrumental improvisasjon, denne gang hovedsakelig ivaretatt av Garbarek, Roger Ludvigsen (gitar), og Richard Thomas (sopransax og fløyte).
Hvor mye vokal improvisasjon vi får? Se, det veit vel bare Mari Boine sjøl.
"Eight Seasons" er et ytterst gjennomført album. Laidback, men nøye planlagt. Her finnes ikke en tone, ikke ett cymbalslag, ikke en vokal-mix, som opphavet mener ikke burde være akkurat slik. Sentral mann i fargelegging og sound: Bugge Wesseltoft.
Med unntak av den tradisjonelle svenske hymnen - den vi kjenner som salmen "Mitt Hjerte Alltid Vanker" - er låtmaterialet såpass likelydende at det føles meningsløst å gå på enkeltkomposisjonene løs. Det måtte i så fall være den helt usedvanlig spenstige og uptempo saken Boine har kalt "In A Blanket Of Warmth", der Roger Ludvigsen for alvor for vist hva han kan.
Denne type enhet kan være en styrke, men også en svakhet. Her fins ikke den opplagte "radiolåta", om du forstår. Men så er det vel heller ikke med slike prosaiske tanker i hodet, at Mari Boine produserer plater?
Når jeg hører godt etter: Kanskje er "You Never Know" nettopp en sånn låt?
Vakkert er det, hele veien - i ei svært vellykka plate.
Del på Facebook | Del på Bluesky