Ben Christophers: Spoonface
Ben Christophers oppfølger til My Beautiful Demon er en like stillferdig og fin plate som debuten. Spoonface viser likevel at Ben Christophers har tatt steget videre. Et steg i riktig retning.
Den naturlige utviklingen til Ben Christophers ligger i å utvikle lydbildet til å bli noe annet enn en mann med vakker stemme og en kassegitar. Elektronikken har fått liv rundt Ben Christophers' nydelige melodier, selv om de ikke ødelegger sjelen og nerven.
The Stream er det perfekte eksempelet på det. Det er mektig, sårt og det er stort å høre på. Du får ikke noe sartere og vakrere enn Falls Into View og Easter Park, som presenterer Ben Christophers på sitt ærligste og mest nakne.
Ben Christophers i mer up-tempo låter får vi i Transatlantic Shooting Stars og Losing Myself. Sistnevnte er et av albumets beste spor, og viser en talentfull solo-artist i utvikling. David Kosten er igjen med på laget som produsent, og han kler opp Ben Christophers med en korrekt og stilriktig produksjon.
Songbird Scrapes The Sky er låta som bringer mest samplinger til seg, og assosiasjonene går raskt til Björk og hennes Venus As A Boy. Ben Christophers har til forskjell et mer nedstrippet lydbilde, og det er kun 3-4 instrumentaldeler som ligger rundt stemmen hans.
Spoonface er over etter snaue 39 minutter, og det er egentlig greit nok. Slik musikk krever tålmodighet og fullstendig ro av lytteren, og du blir garantert rastløs før du nærmer deg halvtimen. Men flott høstmusikk er det utvilsomt.
Fredag 16. november spiller Ben Christophers support for Heather Nova på Betong i Oslo. Man skulle vel strengt tatt ønsket seg en slik artist som headliner på en mindre scene, og vi får håpe han tar turen alene ved en senere anledning.
Del på Facebook | Del på Bluesky