Mercury Rev: All Is Dream
Iveren bruser under overflaten mens en stille følelse av andektighet senker seg i det man sitter med Mercury Revs femte skive All Is Dream i hendene. Tre lange år er gått siden Deserters Songs, skiva som gjorde dem til allemannseie, og ti år er gått siden debuten Yerself Is Steam. Forventningene er mildt sagt skyskraperhøye. Er det rart man får ståpels når man etter noen gjennomhøringer skjønner at disse snålingene fra fjellene i Catskills utenfor New York har klart det - igjen? Blir det noen gang laget en film om mitt liv, la All Is Dream være filmmusikken.
Noen endringer har skjedd siden sist revene utgav plate. Den glimrende trommisen gjennom alle år, Jimy Chambers har takket for seg og blitt erstattet av Jeff Mercel, noe som faktisk nesten ikke er merkbart. Fløytisten Suzanne Thorpe er heller ikke lenger fast medlem av gjengen, men opptrer heldigvis som gjest på All Is Dream. En som derimot fortsatt henger med og setter sitt viktige preg på det hele, er musikk- og produsent-geniet Dave Fridmann.
De fleste slitne klisjeer blir tatt i bruk når anmeldere skal beskrive Mercury Revs musikk. Og kanskje ikke rart, for det er vanskelig å beskrive med ord hvilken lytteropplevelse man blir utsatt for, som når tonene fra den enkle, men skjøre og bittersøte åpningslåta "The Dark Is Rising" ruller ut. Det er den evige kjærligheten det handler om. Vakkert blir plutselig et for vagt ord.
Vokalist, gitarist og tekstforfatter Jonathan Donahue blir i sin leting etter ord og linjer opphøyd til noe mer enn bare en enkel tekstforfatter - mannen er en poet og ordtryller, akkurat som de fire store Cohen, Cave, Dylan og Waits. Donahues tekster er ikke bare noen ord på et papir, det er poesi, for svingende!
Den første forandringen man legger merke til er Donahues vokal som er mer variert enn tidligere. På den rocka "Chains" høres det ut som om han svever ute i stratosfæren et sted, med et usedvanlig høyt toneleie. Låta er en klassisk Rev, med lag-på-lag av instrumenter og effekter, hvor spesielt strykerne, bassen og trommene skaper en utrolig fet dynamikk. "I know you want it" messer Donahue, og hoder bøyes i dypeste respekt. Hør bare på det sinnssykt fete og elegante strykerarrangementet på låtens midtparti ..aahh
På den skremmende gåsehud-aktige "Lincolns eyes" høres han ut som en livredd åtteåring som på vei hjem i den mørke natta må trøste seg selv med barnerim for å holde demonene unna. Det er mystisk, sugende og spooky. Teksten er både jævlig og vakker på en gang, og man får følelsen at her kommer det til å skje noe virkelig ondt.
Som vanlig med ei Mercury Rev-skive tar det lang tid før alt trenger igjennom. Det er rart hvordan man ved første gjennomhøring er nesten likegyldig, og så hvordan denne likegyldigheten gradvis forsvinner når bitene faller på plass, og man innser at man sitter og lytter til et mesterverk. Det skjedde med Yerself Is Steam, See You On The Other Side og sist med Deserters Songs. (Boces er et kapittel for seg selv .)
Etter fjerde gjennomhøring skjønner man at det samme er i ferd med å skje med All Is Dream. Gliset blir bredere og hjertet banker fortere.
All Is Dream handler i det store og hele om menneskelige relasjoner, og ikke minst da det evig problematiske forholdet som utspiller seg mellom mann og kvinne. Med det har Donahue gått et langt skritt vekk fra sine tidligere mildt sagt innadvendte, bisarre og vanskelige tekster - ofte skrevet i doptåka. I likhet med Michael Stipe ser det ut som om tekstene hans blir lettere å tolke og forstå dess eldre han blir. Det kan vel kalles en modningsprosess?
Med et helstøpt verk som denne skiva er, blir det vanskelig å plukke ut spor som hever seg over mengden. Men en låt som "Little Rhymes", med sin drømmende, forhåpningsfulle vokal, sugende bass og vakre refreng fortjener litt ekstra oppmerksomhet. Det samme gjør eventyr-gladlåta "A Drop In Time", Mercury Revs egen hyllest til nevnte Leonard Cohen. Stryker-partiene på denne låta er alene verdt hele skiva! Så har vi den bitre "Chains" og filmatiske og elektriske "Tides Of The Moon".
Nevnes må også det åtte minutter lange Led Zeppelin-inspirerte avslutningseposet "Hercules" som like gjerne kunne vært skrevet til en moderne filmatisering av Homers helt Odyssevs. Mercury Rev har tatt med seg mange av elementene fra den forrige suksessen Deserters Songs med elektrisk sag, strykere, kvinnelige sopraner og korister, men allikevel har de gått flere skritt fremover.
Hvis noen skulle tro det, må det avkreftes, for All Is Dream er ingen blåkopi av Deserters.., noe mange ville gjort for å tviholde på oppskriften som bragte stor suksess. Men fakta er at de har klart det nesten umulige, å fornye seg etter ti år sammen som band, og å komme opp med nok et revolusjonerende, nyskapende stykke musikk. Ingenting gleder et bankende musikk-hjerte mer i tider hvor plastikk- og tyggegummi-musikk herjer over alt og gjør at en nesten mister troen. Da er det godt å ha Mercury Rev. Gå og hør dem på Rockefeller 15. oktober, den opplevelsen bør du virkelig unne deg.
Del på Facebook | Del på Bluesky