Se Øyafestivalen i bilder: Fredag


/ /


Thulsa Doom rocka, og Lano Places sang melodiøs pop, mens festivaldeltagere fråtset i de herligste matretter. Sondre Lerche fikk ødelagt sin konsert av en heftig hagl skur. Xploding Plastix spillte jazz-techno på sjøsiden mens kanadiske Danko Jones var litt mer aggressive fra scenen på enga. En fantastisk solnedgang og et heftig show fra svenske The Hives satte punktum for en begivelsesrik dag i Oslos vakre middelalderpark. Her ser du bildene fra ØYA fredag (NB: 42 stk - kan ta litt tid å laste)
.

Se også bildene fra Lørdag.

Fotografert av Thomas Olsen


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


( )


Del på Facebook | Del på Bluesky

Lano Places: Walk Again

(29.10.02) Lano Places spiller bekymringsløs og iørenfallende popmusikk, akkurat slik popmusikk skal være, men bandet har fremdeles litt å jobbe med hva låtskriving og meloditeft angår.


Lano Places: Isolation Street (Sgl)

(24.08.01) Lano Plases er som kald leskedrikk på en varm dag. Behagelig forfriskende. Jeg vil ha mer!


Hagl-Øya

(12.08.01) (Oslo/PULS): Øyas første dag var preget av regn og torden og hagl på størrelse med tennisballer. Men selv om festivaldeltagerne var våte la det utrolig nok ingen synlig demper på humøret. Folk koste seg med et koldtbord av kvalitetsband fordelt på to scener i Oslos idylliske middelalderpark. Lano Places, Sondre Lerche, Xploding Plastix og The Hives var noen av bandene som imponerte.


Lano Places: Everyone Likes To Be Lonely

(11.05.01) Små, triste tekster om forloren kjærlighet har de fleste skrevet en eller annen gang i sitt liv, og alle har vi vel klimpret på en kassegitar fra tid til annen. Det er dog ikke alle forunt å få utgitt klimpreriene sine på ei skive, selv om de fleste drømmer om akkurat det. Ett av unntakene er bandet Lano Places som nå debuterer med ei samling låter under tittelen "Everybody Likes To Be Lonely".


Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.