Muse: Origin Of Symmetry
Med sin andre skive tar trioen oss et godt stykke videre fra "Showbiz", og bandet kan raskt utvikle seg til å bli Storbritannias nye flaggskip - sammen med Coldplay og Travis. Faktum er at Matthew Bellamy og Muse har lagd et viktig album. Et album som går i dybden, et album som slett ikke flørter med potensielle kjøpere, men som strengere tatt er et album som engasjerer den voksende kjerne som allerede vet hva Muse handler om.
Hver gang et britisk band gir ut plate virker det som om første bud er å se om det er mest likt Oasis på den ene side, eller Radiohead på den andre. Den oppbrukte sammenligningen vil jeg ikke bruke, heller ikke sjargongen brit-pop som døde med Blurs selvtitulerte skive fra '97, og samme års "OK Computer" fra Oxford-gutta i Radiohead.
Muse representerer nemlig noe helt eget. Bare se på de britiske bandene vi har i dag. Til nød kan Coldplay og Travis sammenlignes, mens eksempelvis Muse, Gomez, Supergrass og Manic Street Preachers står som påler helt alene. Uten noen bølge å hive seg på, og i svært liten grad har linjen "Liker du dette, så liker du kanskje dette også" noe å si.
"Origin Of Symmetry" er like mye Matthew Bellamys album som Muse er hans band. Stemmen hans og gitarspillet hans bærer nesten hele skiva. Godt hjulpet av et huggende komp, som fullfører Muses slagkraftige lydbilde.
Åtte av 11 låter på denne skiva ble spilt under Muses Rockefeller-besøk i mai. Det er langt fra easy-listening, og man må kanskje ha fått materialet litt i blodet før man får best utbytte av det. Desto varer den mektige følelsen lengre, og dette er en skive som vil frekventere ofte i spillerne til langt mot jul.
Singlene "Plug In Baby" og "New Born" er de mest tilgjengelige låtene på Origin Of Symmetry. Begge med et infernalsk gitarriff som sitter i lenge. Det spruter energi, og det trøkker voldsomt av Bellamys utblåsninger med stemmebåndet og ikke minst den bulldoseren som kjører over deg i form av forvrengte gitarer.
Den progressive delen av rocken er blåst til liv igjen med Radioheads "OK Computer", "Kid A" og "Amnesiac". Men der Radiohead drar det videre ved hjelp av elektronikk og synther, kjører Muse progen videre med standardoppsettet gitar, bass, trommer og vokal.
I Muse finnes det både inspirasjoner fra klassisk musikk, også opera. Tenker vi band, kan kanskje et referansepunkt være Queen som i sin tid var det mest nyskapende folk hadde sett. Om Muse er så voldsomt nyskapende? Kanskje ikke. Men de er mestere til å plukke elementer fra andre kilder, og sette det sammen til et uttrykk som gjør Muse til Muse.
Dette gjør denne trioen helt unik, og de leverer det også live. For selv om det er drøssevis av gitar-pålegg her, så er Muse på konsertscenen mer brutalt enn det er på skive. Platen er meget jevn, og befinner seg langt der oppe. Dette er grunnen til at jeg ikke har tatt frem så mye enkelt-låter, fordi hele skiva fungerer som en enhet. Det er en plate du hører fra start til slutt, og så setter du den på igjen, og igjen, og igjen.
Del på Facebook | Del på Bluesky