Emma Bunton: A Girl Like Me

Emma Baby Spice Bunton er tredje krydderjente ute med langspiller på egenånd. Flop'en som ramma både den site Spice Girls-skiva og Mel B's album forteller sitt om at merkenavnet "Spice Girls" ikke lenger er noen garanti for kommersiell suksess. Jeg tror Emma B. greier seg fint likevel.


Åpningskuttet, "What Took You So Long", er i hvert fall et 100% sikkert kommers-kort. Men la oss ta det viktigste først: Kan Emma Bunton synge?

Jeg har alltid ment at Mel C er aleine i denne kvartetten om å han en særegen stemme, en røst man husker og umiddelbart gjenkjenner. Emma Buntons solo-debut endrer forsåvidt ikke dette inntrykket, men - hun synger mer enn bare helt OK. Hun synger kanskje en smule rett fram, en anelse pregløst - men i hovedsak reint & pent & fint.

Kompet er også fint - tilpassa streit pop, slik meninga må ha vært. Her hentes elementer både fra Madonna og Janet Jackson (samt 70-talls-disco), uten at lydbildet noen gang blir vovet. Veldig ofte er det faktisk svært så akustisk prega.Emma Buntons hensikt med å lage plate har ikke vært å revolusjonere noe som helst.

I dette ligger selvfølgelig også opptil flere begrensninger. Ta "Spell It O.U.T."; en alldeles glimrende popsang. Men der trekløveret Janet Jackson/Jimmy Jam/Terry Lewis ville gitt den bunn & tyngde, blir den i produsent Andrew Frampton/Emma Buntons hender liggende å vake i... ingemnansland. Oppå, liksom - uten at den virkelig berører.

Nøyaktig det samme skjer i "She Was A Friend Of Mine".

Da har jeg adskillig mer sans for den klart Motown-inspirerte, uptempo lekre saken vertskapet har kalt "Better Be Careful"!

Helt til slutt serverer hun en cover av Edie Brickell & The New Bohemians akk-så-kjente "What I Am". En fantastisk fin sang - men det visste vi jo fra før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ministry - sprekere, morsommere, ærligere

(04.11.26) Denne skiva er akkurat så hardslående tøff og rå som jeg kunne drømt om, gode tekster og varierte låter og klare impulser fra de siste førti årenes utgivelser.


Imminence - noen bedre?!

(03.11.26) Ikke at strykere kan redde ei dårlig skive, men de løfter noe vakkert til en helt uforståelig intens opplevelse. Imminence bekrefter igjen at de er sjukt fett band.


Frenetisk noise core

(02.11.26) De aldrende støy-punkerne Melt Banana fra Tokyo har, nedstrippet til en duo, fortsatt energien i behold. Dette ble demonstrert til gangs da de opptrådte med vanvittig intensitet på Kafe Hærverk under Oslo World lørdag kveld - etter å ha gjennomført ekstrakonsert på ettermiddagen dagen i forveien. Rasende og frenetisk, hyperaktivt og samtidig oppløftende.


Kakofonisk sanseopplevelse fra Andesfjellene

(02.11.26) Los Thuthanaka bombarderte kroppen med rytmisk rystende sanseinntrykk da de opptrådte på et utsolgt Blå i Oslo under Oslo World. Med flakkende strobelys, vibrerende bass fra cd-spillere, keytar, keyboard og gitar ga de oss rytmisk støy med tidvis overskridende kvaliteter der fortid og fremtid sammenføyes til noe egensindig, eksperimentelt, instrumentelt elektronisk.


Imponerende egenartet Dirty Three

(02.11.26) Den nyere musikken er mer støyende, ildfull og har flere crescendoer enn den mer meditative musikken vi husker fra starten.


Musikalsk varme fra Beverly Glenn-Copeland

(01.11.26) Menneskelig varme, vennlighet og en følsom sart stemme var den store beholdningen når kanadiske Beverly Glenn-Copeland inntok Cosmopolite under Oslo World tidlig lørdag kveld foran et sittende publikum med sin blanding av musikaler, spirituals og barnesanger.