Emma Bunton: A Girl Like Me

Emma Baby Spice Bunton er tredje krydderjente ute med langspiller på egenånd. Flop'en som ramma både den site Spice Girls-skiva og Mel B's album forteller sitt om at merkenavnet "Spice Girls" ikke lenger er noen garanti for kommersiell suksess. Jeg tror Emma B. greier seg fint likevel.


Åpningskuttet, "What Took You So Long", er i hvert fall et 100% sikkert kommers-kort. Men la oss ta det viktigste først: Kan Emma Bunton synge?

Jeg har alltid ment at Mel C er aleine i denne kvartetten om å han en særegen stemme, en røst man husker og umiddelbart gjenkjenner. Emma Buntons solo-debut endrer forsåvidt ikke dette inntrykket, men - hun synger mer enn bare helt OK. Hun synger kanskje en smule rett fram, en anelse pregløst - men i hovedsak reint & pent & fint.

Kompet er også fint - tilpassa streit pop, slik meninga må ha vært. Her hentes elementer både fra Madonna og Janet Jackson (samt 70-talls-disco), uten at lydbildet noen gang blir vovet. Veldig ofte er det faktisk svært så akustisk prega.Emma Buntons hensikt med å lage plate har ikke vært å revolusjonere noe som helst.

I dette ligger selvfølgelig også opptil flere begrensninger. Ta "Spell It O.U.T."; en alldeles glimrende popsang. Men der trekløveret Janet Jackson/Jimmy Jam/Terry Lewis ville gitt den bunn & tyngde, blir den i produsent Andrew Frampton/Emma Buntons hender liggende å vake i... ingemnansland. Oppå, liksom - uten at den virkelig berører.

Nøyaktig det samme skjer i "She Was A Friend Of Mine".

Da har jeg adskillig mer sans for den klart Motown-inspirerte, uptempo lekre saken vertskapet har kalt "Better Be Careful"!

Helt til slutt serverer hun en cover av Edie Brickell & The New Bohemians akk-så-kjente "What I Am". En fantastisk fin sang - men det visste vi jo fra før.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Storslagent Gnars Barkley, men timingen skurrer

(07.03.26) Det er få som egentlig har gått og ventet på en gjenforening av Gnarls Barkley, men likevel er duoen bak monsterhiten «Crazy» tilbake med ny musikk nå i 2026 - nesten som om tiden plutselig er skrudd 20 år tilbake.


Can-can, kjærlighet, Sondre Lerche og coverlåter på steroider!

(06.03.26) Når teppet går opp på Chateau Neuf (for andre gang), er det som å tre inn i et Paris som aldri helt har eksistert, men som vi alle likevel kjenner igjen. (Vi så jo alle filmen på kino i 2001.) Rødt fløyel, fjær, glitrende korsetter og en scenografi som ikke bare antyder dekadanse, men nærmest kaster den i fanget på publikum. "Moulin Rouge! The Musical" er ikke en forestilling som nøyer seg med et dryss glitter. Her kommer hele konfettikanonen!


Kristi Brud - en opplevelse i levende live

(05.03.26) De er gode på plate. Men Kristi Brud på scenen er så mye mer - så mye mer, av alt.


Gluecifer - aldri har de vært bedre

(02.03.26) Allsangen ljomer. Biff trenger knapt synge sjøl. Energien på scena gjør at bandet stråler, og det smitter over. Noen konsertkvelder er bedre enn andre – dette var en av dem.


Levi Henriksen elsker Sverige

(02.03.26) Et helt album om Sverige? Ikke så rart, egentlig. Handlinga i Levis romaner er jo ofte lagt til Skogli, ei lita bygd utafor Kongsvinger som egentlig heter Granli. Derfra er veien kort til svenskegrensa – bare 3 mil, faktisk.


Bøye seg i støvet for Pil & Bue

(28.02.26) Pil & Bue. Hammerfest & Alta. Trommer & gitar. Følelser & kontraster.