Nick Cave: No More Shall We Part
Det virker som århundrer siden Birthday Party skrangla i vei. Nick Cave byr sine lyttere på midnattsmesse. Alt er helt nede, men likevel - akkurat like mye "rock" som før. Dette er det uten sammenligning beste Cave-albumet jeg har hørt. "God Is In The House"; akkurat den feelinga.
Førstesingelen - "As I Sat Sadly By Her Side" - er en nydelig og helt passende invitt til en time i melkanoliens og ettertenksomhetens tegn.
Tittelkuttet følger, og er - vidunderlig. Dette er i klasse med Bob Dylan på sitt aller ypperste. Og så elegant det hele er arrangert! Ikke en tone for mye, ikke et overflødig instrument. Bare helt riktig.
Du syns det høres ut som om jeg er i ferd med å entre en type religiøs sfære? "Hallelujah"! Yes - det er tittelen på sang nunner tre. Svimlende bra!
The Bad Seeds setter selvfølgelig sitt ettertrykkelige stempel på soundet, men Caves eget - svært enkle pianospill - får gjennomgående stå i lydbildets definitive sentrum.
Krydder - utover Blixa & Co? Søstrene Kate & Anna McGarrigle. Har du hørt dem kore før? Hvis ikke, må du for all del ikke la denne sjansen gå fra deg!
Blir du lei av alle utropstegnene i denne anmeldelsen? Vit at musikken er helt omvendt. Her slamres aldri unødvendig i dørene.
Nesten alt er nesten helt der nede. Før alt eksploderer i harmdirrende "Fifteen Feet Of Pure White Snow". Skal vi tippe den snart foreligger som en Creed-cover?
Del på Facebook | Del på Bluesky