Rage Against The Machine: Renegades
På 60-tallet var det ikke uvanlig at et bands debutalbum inneholdt hovedsaklig coverlåter. Fra det utgangspunktet utvikla og utleda bandet sin egen stil. Med RATM er det motsatt. De har hele tida kjørt sitt løp, og nå rett før vokalist Zack de la Rocha forlater skuta og de gjenværende medlemmmene fortsetter med nytt bandnavn, kommer skiva der de spiller låter som har inspirert dem i deres snart ti år gamle karriere. Sånn kan det også gjøres - i år 2K!
Bare for å si det først, her er det ikke mye gammal lengselfull romantikk. Med sitt sedvanlige punk-metall-rap-funk-snitt tar de opp i seg mange tidligere og kompromissløse uttrykk i sjangere som punk, hiphop og trash. Alikevel er de overraskende ofte tro mot orginalene.
Zacks punkfortid kommer til uttrykk gjennom "Down On The Street" fra andrealbumet til The Stooges fra 1970, med full wah-wah på gitaren og en sprutende opplagt de la Rocha.
Men også gjennom en nedstrippa og akkustisk versjon av misantrop-satirikerne Devo og deres drager - "Beautiful World" - fra '81, og de konstruerer en tre-trinns rakett av forløper'n til straight-edgebevegelsen - Ian MacKaye og hans Minor Threat - i "In My Eyes" fra samme år.
Her er også musikk fra generasjonene før punken. Lenge har RATM planka både "Kick Out The Jams" av revolusjonsrockerne fra 60-tallets Detroit - MC5 - og The Boss' "The Ghost Of Tom Joad" på konserter.
Sistnevnte her i en versjon som minner mye om Mark Perrys Alternative TV og deres "Another Coke" fra '78! Vågalt vrenger de også rundt på Dylans gamle "Maggie's Farm", og tryller faktisk en ny låt ut av de slitte og gamle rammene.
Av rap-utvalget er det fristende å trekke fram Erik B & Rankins klassiker "Microphone Fiend" fra deres '88-album, Follow The Leader. Ting har skjedd på produksjonfronten de siste tolv åra også. Og de gjør ikke skam på gangsta-rap'erne Volume 10s "Pistol Grip Pump" heller.
Som singel falt valget på "Renegades Of Funk", med samples fra både Africa Bambaataas låt med samme tittel og Dennis Coffeys "Scorpio". Kanskje smart ut i fra et kommersielt aspekt, kanskje ikke? Groovet eser iallefall proposjonalt med lengden av låta. Selv om tekstlinja "No matter how you try, you cant stop us now...", unektelig får en ny mening i dette som ser ut til å være Rages absolutt respektable - men likefullt - endelikt. RIP.
Del på Facebook | Del på Bluesky