Yes: Live From House Of Blues
"Elsket og hatet", slik lød et av Arbeiderbladets siste slagord før Steinar Hanson sa takk og farvel til den jevne leser i Groruddalen. Bandet som burde hatt patent på parolen heter Yes. Tidlig på 70-tallet lærte de et ganske så ufattelig stort publikum opp til virkelig å digge ordendtlig komplisert musikk. Gymnasiaster og unge studenter over den ganske vestlige halvkule tente stearinlys og fyrte opp til tonene av "Fragile", "Close To The Edge" og "Tales From Topographic Oceans". I fullt alvor lagde de en sang de kalte "Cans And Brahms", bygd på den tyske 1800-talls komponisten Johannes Brahms´4. symfoni... (Sjangerkollegene i Emerson, Lake & Palmer fant "pop"-føde hos Mussorgsky og Sibelius.) Det ble kalt progressiv rock, alternativt symforock - og lå virkelig lysår unna Chuck Berry. I historisk lys måtte det bli pønk av slikt , og ganske riktig - bare få år seinere sa Sex Pistols hit, men faen ikke ett skritt lenger! Yes var et slags hatobjekt nummer én for musikanter/publikum som mente de fant opp den enkle rocken påny, og burde således takkes på det aller varmeste av alle som kom til å vokse opp med Damned, Clash, Stranglers og Johnny Thunders. Uten Yes, intet Sex Pistols!
Jeg mener det må ha vært i 1978, at jeg så Rick Wakeman på Hortenfestivalen. Vel - så og så; fyren sto der oppe på scenen og briljerte på et keyboardtårn bestående av 13 horn, så mannen sjøl var jo knapt synlig. Poenget er at jeg fullt ut forstår at folk som mente rock grunnleggende sett var trommer, bass & gitar & tre grep følte seg hensatt til et univers de overhodet ikke hadde bedt om å få løse billett til.
Rett etterpå entra ex-Deep Purple-vokalisten Ian Gillan scenen med sitt nye band, hvilket ikke akkurat la noen demper på pompøsiteten, men så kom Bob Marley - og demonstrerte at tre grep faktisk ofte kan være ett for mye; at det å skifte mellom to akkorder i en og samme låt kan være nok til å skape både den ene og den andre verdens-hitén.
(Det er mulig jeg nå blander sammen to festivaler, men det er slik jeg husker det - og da blir det sånn, i hvert fall for i dag. Moro var det i hvert fall!)
Rick Wakeman var altså ute av bandet allerede den gang. I dag er han erstatta av Igor Koroshev, en herre som i mine ører gjør manns arbeid og vel så det. (For die hard-fansen kan selvfølgelig ingen på alvor erstatte Wakeman.)
For øvrig består Yes av en imponerende uslitelig gjeng. Skrikhalsen Jon Anderson i front av Chris Squire (bass), Steve Howe (gitar), Alan White (trommer; han kom inn da Bill Bruford gikk for Kim Crimson).
Høsten 1999/våren 2000 gjennomførte de en turné som strakte seg over hele USA og halve Europa. De kom aldri nærmere Norge enn til Brussel, London, Berlin og Wien - og det er til å spy av. Med alle mulige forbehold (her gjelder det å holde tunga rett i munnen; akkurat nå snakker jeg altså ikke til folk som elsker Yes fordi de kom til å berede grunnen for Pistols): Dette er ett av de mest fantastiske live-album som har landa i min CD-spiller.
Jeg lar meg ikke lenger imponere av inkorporering av klassiske elementer, polyrytmikk og slike ting (hårreisende taktskifter og outstanding musicianship finner man i dag oftest om man leiter i death metal-katalogen). Men Yes er så mektige!
De er symfonisk anlagt, de er rock, de er utprega flinke (her fins gitar- og keyboardløp av en annen verden!), de er utprega "komplisert" i melodisk forstand, de er... alt annet enn blues! Så la deg ikke forlede av tittelen! House of Blues er navnet på konsertsalen, og har intet - absolutt intet! - med innholdet på denne doble live-CD´en å gjøre!
Har du lyst på en hit, så får du "Owner Of The Lonely Heart", men Yes handler ikke om slikt dilldall. Likevel tipper jeg café-praten etter de 87 konsertene ofte begynte sånn:
- Men hvorfor i helvete spilte de ikke "Close To The Edge"?!
Del på Facebook | Del på Bluesky