Craig David: Born To Do It

Craig David er nittenåringen fra Southhampton som med fløtestemme har seilt opp på engelske så vel som norske hitlister under UK-garage- flagget. "Born To Do It" er plata som skal befeste "wonderboy-posisjonen" ytterligere og sikre unggutten råd til å kjøpe så mange lekre blendahvite joggesko han bare måtte ønske seg.


De fleste av oss har vel stiftet bekjentskap med radiohitene "Fill Me Inn", "Seven Days" og Artful Dodger-låta "Rewind". Har du sans for det du har hørt så langt kan du trygt bruke ukelønna di på denne plata. For sannsynligheten for at du, i likhet med Craig David, bor hjemme hos mamma er relativt stor. Dette er musikk for tenåringer, om typiske tenåringsting. Ingen ting er spesielt dårlig, men samtidig er det fint lite som er særlig spennende.

Forventer du deg sofistikert UK garage a'la Wookie er det lite å hente her. Rent bortsett fra at David har jobbet med Artful Dodger og har Mark Hill som produsent er det ikke mye her som kan kalles garage. Dette er først og fremst r'n'b og glatt soul.

Craig David har skrevet låtene selv, og fortjener således ros for det. Som popballader fungerer de også helt fint sammen med Davids skrytetekster. Platas gjennomgangstema er alle kvisete tenåringsgutters drøm om å bli sjekka av den dama.

Anskaffer du deg denne plata i håp om å få det siste på den britiske klubbscenen har du ikke akkurat gjort et røverkjøp. For alle dere som liker musikk av de ultrasofte slaget har dere mye kos i vente.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Robbie Williams på rockern

(20.01.26) Tittelen er ikke ueffen, og langt fra tilfeldig valgt. Robbie Williams anno 2026 minner nemlig mer om Oasis enn om Take That.


Amorphis - prog på alvor

(19.01.26) Et band må vel trygt kunne kalles prog når man hører ei låt på repeat og ikke skjønner at man har hørt samme låta minst fire ganger ... Storslagent, melodiøst, og bare vakkert.


Sassy 009 – stjerne i undergrunnen?

(18.01.26) Svært velprodusert, og ditto velkomponert. I det hele tatt – veldig bra levert.


Umiskjennelig Gluecifer! Bra!

(17.01.26) Gluecifer har brukt de siste årene godt – det er ikke et kjedelig sekund på skiva, og alle låtene er så varierte at den nå har gått på repeat hele dagen. Trettini minutter med noe av det beste av norsk rock.


Kunne vi vente oss enda mer fra Hjerteslag?

(16.01.26) Hjerteslag har sitt særpreg og sin identitet i behold. Men vi savner den avgjørende gnisten.


Drøm deg bort med Veslemøy Narvesen

(15.01.26) Melodilinjene er vakre og lette, likevel er lydbildet enormt. Tekstene er dypt personlige, og stemmen hennes er vidunderlig behagelig.