- For Wire, er dette radikalt!
(Jim DeRogatis/ PopMusicCritic/ the War Correspondent/ PULS):
Brian Eno sa engang om Velvet Underground, at selvom gruppa ikke solgte så mange skiver, starta alle de som gjorde det et band. Gjennom 80- og 90-tallet, kunne man sagt det samme om Wire, som nå er gjenforent og turnérer i USA i sin tredje epoke.
Wire er sitert som inspirasjon for Sonic Youth, The Feelies, Hüsker Dü, Ministry, The Minutemen og et utall andre. De var blitt covra av REM ("Strange"), Big Black ("Heartbeat") og My Bloody Valentine ("Map Reference") og lurt av storselgere som har rappa og gjort om låtene deres, som Elastica og Blur.
De danna gruppa i kjølvannet av Sex Pistols under den første punk-bølgen i '76. Colin Newman, Bruce Gilbert, Graham Lewis og Robert Gotobed ga ut tre ualminnelige og nyskapende album fra 1977 til '79: "Pink Flag", "Chairs Missing" og "154". Så ble de oppløst - for en stund.
I 1986 kom de sammen igjen og turnérte Statene og Europa i '87, men nekta å spille de gamle låtene. De hadde en ny skive ute, "The Ideal Copy", som de ville promotere istedet. På US-turnéen, leide de inn et oppvarmingsband, The Ex-Lion Tamers (oppkalt etter en av låtene på "Pink Flag") til å gjøre alle de 21 låtene fra samme skive.
Det som overrasker under denne gjenforeningen, er at de nå spiller låter fra hele karrieren. Besetningsmessig vender de tilbake til det de kaller "The Beat Combo", men gitarer, bass, trommer og vokal etter et tiår med diverse elektroniske ambient- og DJ-prosjekter.
Denne unike gruppa av fire smarte og viljesterke individer, svarer alle forskjellig på hvorfor de nå igjen er sammen. Intervjuene er gjort via e-post, separat med hver og en av dem.
For å sitere "12XU": "all right, here it is, again". Hvorfor, og hvorfor nå?
Colin Newman: Dette kan besvares på to måter; en spesiellt for Wire, og den andre mer relevant i forhold til det rådende artistiske klimaet.
I reine Wire-termer, er det perioder da det å gjøre Wire veier mer enn å ikke gjøre det. Selvom det er endel praktiske hensyn, men egentlig er hensynet rent artistisk og relatert til å gjøre "den greia" med "de folka". Det er ikkeno' comeback-regi og ikkeno' plateselskap som står bak (dette stemmer ikke med nylige uttalelser fra Mute Rec., som påstår at Wire skal i studio iløpet av sommer'n, red. anm.). Jeg gjør dette fordi det kan bli gøy og fordi det representerer en del av historien som ikke kan viskes ut.
Angående det generelle kunstneriske klimaet, har det skjedd en bevegelse de siste åra mot mer "spilt" estetikk på livefronten. På mange måter har bl.a. Chicagobandet Tortoise hatt endel påvirkning på dette området. Dette dreier seg også om et miljø som har beveget seg fra den elektroniske scenen, heller enn noe som relaterer seg til fortida. Uannsett, skaper dette et bedre klima for Wire i å ta den formen vi nå inntar. Det hadde vært mye vanskeligere å gjøre dette for 10 år sida.
Graham Lewis: Først samla vi oss for 50-årsdagen til Gilbert i '96. Det var en hemmelig opptreden for å innvie byggestarten av en klubb i Southbank. Paradoksalt ble ikke klubben bygd, men bandmedlemmene gjenopptok kontakten. Min andre datter taima ankomsten sin perfekt, og ble født på Bruces bursdag.
Ett år seinere spurte Gareth Jones (produsent på to av Wires Mute-album), Colin, Bruce og meg om å spille gitar på en Erasure-remix ("Figures in Crumbs"). Ingen av oss hadde spilt gitar på årevis, men den harmelodiske kjemien og enkelheten var tilstede etter et par dager. Vi klarte å forandre den fire-delte "Vince Composition" til én glidende greie. Muligheten til å jobbe sammen, og skape et bestemt lydbilde, forklarer "hvorfor'et" i ditt spørsmål.
"Hvofor nå'et" har jeg delvis svart på, men vi blei ytterligere trigga av en invitasjon Daniel Miller (Mute Rec. grunnlegger), om å delta i "Mini-Meltdown Festival" i Southbank i '99.
Uannsett, brakte det opp spørsmålet "kan det bli et Wire?" Da invitasjonen ble utvida av Southbank til å spille på Royal Festival Hall, og dato spikra, med et honorar som ga oss muligheten til å øve skikkelig og å gjøre oss uavhengige av utenforstående (ingen plateselskaper osv.), sa jeg instinktivt "Ja!".
Planleggingsmøtet mellom oss var direkte og klart; uannsett hva vi framførte skulle vi inkludere alle våre tidligere perioder (inkludert "12XU"), men også det vi hadde av nytt materiale. På toppen av det hele, var det en utrolig morsom prosess...lære å spille fra scratch på to uker og presentere en ny utgave av Wire. En utfordring.
Bruce Gilbert: Hvorfor? Vi ble spurt. Jeg likte idéen om sammenhengen - at vi kunne tilnærme oss det på en tilbakeskuende måte, noe som var praktisk. Å spille de gamle låtene er noe vi alltid har unngått og derfor noe vi burde utforske. "Nå'et" i spørsmålet ditt er vanskeligere å besvare. Jeg tror det har noe med instinkt å gjøre.
Robert Gotobed: Det er ennå interesse både innad i bandet og utenfra. Jeg føler det er et udefinert bånd mellom oss fire, og på scenen er det beste stedet dette båndet viser seg. Det er også utløp for mitt trommebehov.
Hva tilfører hvert enkelt medlem gruppa?
Colin: Jeg prøver å bringe organisasjonmessige ferdigheter, både musikalsk og rent praktisk. Bruces rolle er mer lærd og filosofisk. Grahams bekymringer dreier seg om å gi handlingene mening. Robert er veldig praktisk.
Graham: Robert slår trommer, Colin husker de gamle tektene og spiller gitar, Bruce spiller gitar og jeg spiller bass og bidrar med nye tekster.
Bruce: Denne gangen er det vanskeligere å besvare det spørsmålet enn tidligere. Det har alltid vært mye bytting og definering av roller, men denne gangen er ikke det noe vi har brukt tid på. Akkurat nå dreier det seg mer om å være en enhet for å nå et realistisk mål, heller enn å presse kreativiteten framover.
Robert: Bruce birar med idéer, planlegging, sanger, spennende lyder; Colin med ferdigheter og låter; Graham med idéer og ord.
Jeg mener nostaligi er den mest lumske bestikker'n i rocken. Wire har alltid tatt sterk avstand fra lefle med fortida. På hvilken måte passer det tilbakeskuende låtutvalget inn i dette perspektivet?
Colin: For meg henger dette veldig sammen med det første spørsmålet. I Wire'ske termer det det en nyhet å spille gamle låter. Vår avståelse fra å gjøre det tidligere hadde mindre å gjøre med en forstokka fornektelse av våre egne meritter og mer med at vi nå har klart å fornye de gamle låtene.
Tiden har først vært moden nå for å se de gamle låtene som en utfordring og jeg avviser igjen at vi går i gjenskapelsens eller nostalgiens ærend. Folk må vite at det har tatt tid å komme til det punkt at vi er rede for å å presentere disse låtene med nok overbevisning for å tilfredstille våre egne krav.
Det må også sies at det eldre materialet er fyllt med spiriten av den tida det ble spilt inn. Jeg er ikke objektiv om hvor subtil den effekten har, men det føles definitivt ikke som "gammelt" materiale. Tvert imot snakker folk om hvor "friskt" og samtidige vi låter.
Graham: Dette er det eneste tilbakeskuende Wire.
Bruce: Jeg har ingen nostalgiske følelser for noe av de greiene vi framfører. For meg er dette en serie presentasjoner av retrospektive utstilte gjenstander. I prossessen med å fullføre disse gjenstandene, håper jeg noe uforutsett kommer til å skje. Det er ennå en skulptur, Jim.
Robert: For Wire, er dette radikalt.
Om rock'n'roll: Tre av dere var tilhengere av å la "beat combo" kjøre løpet. Jeg forsto aldri det; for meg har det alltid sett ut som at det var gitt hvordan Wire ble definert, hvorfor ikke gjøre "en Eno" (á la "The Oblique Strategies") og gjøre det til en kreativ utfordring? Dere veit: "Hvis trommene må være med i miksen, hvor mye kan vi pakke rundt de"? Uannsett, har dere løst problemet rundt elektronikk kontra organiske trommer?
Colin: Det er en kjensgjerning at når det gjelder generell kunstnerisk utvikling, ligger US mange år bak UK. Dette til tross for at amerikanske artister ofte er de sparker i gang nye trender og retninger. Men det skjer bare så ofte at det er britiske artister som selger deres egen musikk tilbake til dere. Jeg har ikke noe svar på hvorfor dere ikke forstår hvorfor og hvorfor ikke dere ikke forfølger en bestemt retning i forhold til deres egen kulturelle utilstrekkelighet.
Trommer vs. elektronikk-debatten er så utdatert og irrellevant for alt som skjer for tida i kunsten at vi like gjerne kunne ha diskutert rock'n'roll vs. jazz. For Guds skyld, bli voksen!
Graham: Personlig, mener jeg alt vi spilte inn på Mute adresserte "beat combo"-problemet. Hør på "The Drill" igjen. Angående de organisk-elektroniske rytmene, har jeg ikke no' problem. Sjekk ut mine siste solo-prosjekter.
Jeg tror på det forskjellige heller enn "vs'et". Diskusjonen vi hadde i Wire seint på 80-tallet var typisk for den tida. Jeg tror helt sikkert vi kunne ha pressa den innpakningen lengre. For framtida, så finnes det ingen muligheter for nostalien rytmisk sett, gitt den friheten vi fire har jobba mot. Uansett, organiske trommer låter så...?
Bruce: Så lenge Robert er hypp på å spille akkustiske trommer, må vi jobbe rundt "beat combo"-uttrykket. Jeg slipper å ta noen beslutninger; å lære å spille gitar igjen har vært fasinerende og strevsomt, men det var det alltid vært. Jeg tror ikke noen av oss morer oss ved DENNE versjonen av Wire så veldig lenge.
Robert: Jeg funderer fremdeles på den.
Siden dere begynte karrieren med å rynke på nesa over rockehistorien på "Pink Flag" og brukt resten av tida til å prøve å sprenge det samme, røkte kadaveret; hvor passer Wire inn på kartet nå?
Colin: Opp i ræ...
Graham: The Beatles, the Velvet Underground...
Bruce: Kom igjen, Jim. Du veit hvordan ting virker: Alt vi gjør er å vende tilbake til åstedet. Såklart det er interessant å bli kalt forrædere/helter av de markene som ennå livnærer seg av kadaveret.
Robert: Svar ikke avgitt.
Del på Facebook | Del på Bluesky