Midnight Choir: Unsung Heroine
På 1998s Amsterdam Stranded viste Midnight Choir til de grader hvordan de evner å plante musikalsk Magi på plate. Med Unsung Heroine tar de et skritt videre, fokuserer materialet en smule og er bedre enn noen gang. Dette, til enorm glede for folk med sansen for melankolsk kvalitetsrock. Eller, for alle.
Det første som slår meg ved plata er variasjonen, hvilket en stakket stund fører til et øyeblikks bekymring for at de denne gangen har mistet fokus. Tvert imot; låtene har en anelse mer konvensjonell struktur enn ved forrige møte, og er dessuten hakket mindre utsvevende. De var fortreffelig den gang, og behersker fortsatt kunsten å sveve til fulle, men de har altså lagt litt mer bånd på seg her.
Hele veien er dette utvilsomt Midnight Choir. Paal Flaatas superbe stemme er vanskelig å ta feil av, og både melodier og arrangementer er av kjent merke. Mye blå toner med vandrende piano, mutet trompet og dvelende perkusjon, men også nærmest trampelåter - som tatt ut fra Neil Youngs koffert; og der sitter vi med et helhetlig, velproporsjonert og variert album.
Midnight Choir står for et driv, en melodisk kraft og et saftig uttrykk som gjør at du som lytter blir fullstendig hensatt deres unike sfære. Midnight Choir kan være nærmest støyende, men likevel etterlate en stemning av total stillhet - og du greier dæven døtte meg ikke la være å lytte!
Førsteopplaget inkluderer et ekstra spor, Spains Spiritual, og denne ufattelig flotte gospelhymnen vil du ikke gå glipp av. Kjøp! Nå!
Del på Facebook | Del på Bluesky