Mikael Wiehe: - Veien er alt!

- Da jeg var 17,var det ett av to: Elektrisk gitar eller fotball. Fotbalspillerne ville bli Pele, jeg ville bli Beatles. Bare et fåtall fiksa begge deler, som Björn Afzelius... Mikael Wiehe flirer, og forteller at han var 25 år da han lanserte første plata til Hoola Bandoola Band. – Min store trip var å bli rockstjäna. Ikke sånn som stjernene i dag, selvfølgelig – men jeg oppnådde å bli satt pris på, å bli omskrevet, jeg bodde på hotell og hadde råd til sprit og god mat.

Mikael Wiehe

Av Arild Rønsen // 18.11.99

---

Wiehe sveiper innom Norge i anledning live-skiva til Hoola Bandoola Band, ”...Før Dom Som Kommer Sen” (Norske Gram). Den ble spilt inn i 1996, 20 år etter at bandet var oppløst.

Hoola Bandoola Band var store både i Sverige og Norge, og han har nok rett: I radikale kretser kom ingen nærmere rockstjerne-status enn Wiehe og kompani. Fra 1970 holdt de det gående i seks år. Aldri var det så fullt i Chateau Neuf som når Hoola Bandoola Band spilte – og der var det faktisk plass til et par fullsatte hus på Rockefeller.

- Det var en flott tid, men egentlig holdt vi jo ikke på så veldig lenge. På den annen side; fra 1962 til 1968 lagde Bob Dylan minst 300 fantastiske sanger.

Barn av sin tid

Mange oppfatta nok Hoola Bandoola Band først og fremst som politikk, men slik var det ikke for medlemmene i bandet.

- Vi var del av vår tid, og hadde idoler som Simon & Garfunkel, Crosby, Stills, Nash & Young, Joni Mitchell, The Band, The Beatles, Dylan – så gjorde vi vår variant. Har du sett Neil Young-filmen?! Litt av den feelingen fikk jeg når vi samla bandet, 20 år etter. Som 25-åring er man bare, som 35-åring begynner man å leite - og som 55-åring blir man jævla bra! Hoola Bandoola Band fant tilbake til seg sjøl disse kveldene i 1996. Det fins ingen tvil: Dette er vår klart beste plate. Ja, vi var til og med vakrere enn noengang. Så skimrande var aldrig havet...

- Har du en favorittlåt fra Hoola Bandoola-katalogen?

- Ikke egentlig, jeg liker så godt som alt vi gjorde. Men la meg si det sånn: ”Keops Pyramid” er nok den sangen som er mest Hoola Bandoola Band. Ingen andre har turt å prøve seg på den. Jeg veit ikke hva det er med akkurat den sangen, det lange mellompartiet kanskje... den har noe nesten Jan Johanson’sk over seg i tongångarna.

Tårnet som aldri raste sammen...?

”Keops Pyramid” handler om klassesamfunnet, om de få som sitter øverst og styrer mens de mange sliter, og i det lange mellompartiet Wiehe snakker om skriver han: ”Och till sist blev tornet så högt/Att dom där uppe och nere/Inte längre förstod varandra/Och då rasade tornet samman”. Men slik gikk det jo ikke...

Han blir sittende leeeenge og fundere. Han sender meg et sånt djevelsk-lurt blikk som sier noe sånt som at hvorfor i helvete måtte du stille nettopp det spørsmålet..?. Og da tar vi det selvfølgelig påny:

- Wiehe, tårnet raste aldri sammen – eller hva...?

- Ingenting varer evig, og jeg mener absolutt at verden er blitt bedre. Utgangspunktet er mye bedre nå enn for tjue år siden, det gjelder bare å virkeliggjøre idéene.

- Du skreiv mye om Chile og Spania, og aldri hadde vel du trodd de landene skulle gjennomgå fredelige omveltninger til et slags vestlig-demokratisk styresett?

- Det har skjedd i Spania, ganske riktig. Men ikke i Chile. Chile er et kompradorland med enorm fattigdom. Militæret har gitt seg sjøl amnesti, og virkeliggjort Margaret Thatchers totredels-samfunn.

- Men Spania, Wiehe, omtaler du nå altså i rosende vendinger. Men parlamentarismen sto vel ikke akkurat på programmet ditt for tjue år siden?

- Du, det fins mange myter om venstrebevegelsen på 70-tallet, at store deler flørta med diktaturet. Sannheten er at 98% av den bevegelsen jeg følte jeg tilhørte jo hadde som hovedmål å utvide demokratiet. Visst fantes det ekstremister, men de fleste av oss jobba for saker jeg stolt kan stå oppreist for den dag i dag; for arbeidsfolks rettigheter, for kvinnene, for folkene i den 3. verden.

- Jeg var aldri medlem i noe annet enn hva jeg vil kalle kulturvänstern. Vi kalte oss gjerne kommunister, men det var jo fordi kommunistene gjorde alt rett! Hvem var det som sloss mot imperialismen? Jeg kjenner knapt noen som virkelig drev kampen for proletariatets diktatur. Vi satte spørsmål ved kapitalismens utbytting – på internasjonal basis. Mange har aldri kunnet tilgi oss det.

- Vi sto imot kolonialismen, men gikk fem på i Kina-spørsmålet. Her kom en mann og sa ”Bombardér hovedkvareret!”. Og igjen: Vi oppfatta det som en parole for å utvide demokratiet. Så var det selvfølgelig for mange av oss som mente at målet helliger middelet. Slik er det ikke. I dag vil jeg si det omvendt: Middelet er målet. Faen, den der flummiga Robban Broberg hadde rett! Veien er alt!

Om å finne Dalai Lama

Jeg legger vekk penn og papir, følger Wiehe inn i ei drosje, og spør hva ”Jakten På Dalai Lama” egentlig handler om. - Nå skal du høre, og ikke skrive, sier han – og gir til beste en lengre beretning om studietida i Lund, om en slektning som abonnerte på noe Wiehe oppfatta som et høyreekstremistisk tidsskrift som dvelte relativt mye ved Dalai Lama, og det var aldri mer enn det. – Det var ikke mer, sier han, og slipper meg ut av bilen.

- ”Jakten På Dalai Lama” handler ikke om annet enn det, om å finne Dalai Lama. Akkurat som ”Titanic”; den sangen handler heller ikke om annet enn det – om et skip som går ned.

Han slenger igjen døra, men vi rekker å bli enige om at nesten gang han kommer – da skal vi snakke om Hemingwayland.

---

Del på Facebook | Del på Bluesky