Bernard Butler: Friends And Lovers
Folkens; nå kommer det virkelig mye bra pop/rock fra Storbritannia. Om det ikke hadde vært for Aki Riihilahti, hadde jeg antageligvis meldt til postverket at jeg fra og med i dag hadde ny adresse.
Bernard Butler spiller gitar. Han spilte i Suede helt fram til 1994. Når Brett Anderson og de andre slo gjennom, fant Bernard det for godt å si takk for seg. Det lukter Waterboys & World Party og Mike Scott & Karl Wallinger lang vei. Forskjellen er at Butler ikke har danna noe band. Han mener åpenbart han kan stå trygt på egne bein. Det gjør han lurt i.
Butler er nemlig en tvers gjennom fenomenal låtskriver og sanger. For sikkerhets skyld har han også produsert hele greia.
Jeg veit ikke helt om albumet inneholder så mange hitsingler. Spørsmålet interesserer meg i bunn og grunn ikke nevneverdig. Poenget er at Friends And Lovers er spekka med ytterst potent pop & rock. Som jeg vel har meldt et par ganger, er jeg rimelig fed up av dette millennium/millennie-tøvet som Chuck Prophet fortalte oss her om dagen; tror du liksom at elvene komer til å renne andre veien...? likevel:
Det slår meg, at denne plata er en slags moderne oppsummering av britenes populærmusikk det siste halve århundre. Det er Beatles, det er Suede, det er elektrisk, det er akustisk, det er gitarspilling av en annen verden, det er alt som handler om at hva som ikke kan sies i løpet av seksten takter ikke er verdt å si. I Bernard Butles ord:
(Id do it) Again If I Could
Om han ville, tror jeg han kunne blitt hovedleverandør for den neste skiva til hu tenåringsdama som har tatt bopel på toppen av VG-lista. Den øvelsen må han strengt tatt gjerne delta i, så lenge han gir oss som vil høre ordendtlig musikk slike stunder.
Del på Facebook | Del på Bluesky