Metropolitan: Metropolitan
Stilsikkert er bare fornavnet. Og musikken er nesten like smektende som den k.d. lang presenterte på sin plate om røyk et for et par-tre år siden. Likevel sniker en følelse seg på: Hva er egentlig vitsen...?
Jeg hører at Morten Halle og Jon Eberson har jobba mye med arrangementet i f.eks.Youve Changed og Theres A Lull In My Life; her er smektende fioliner så langt øret kan rekke. Halle smetter inn med saxofoner så myke at Kenny G. ikke kunne gjort dem mykere, og Jon Eberson spiller elektrisk gitar softere enn noen nylonstrenger kan låte. Og framfor alt:
Beate Slettevoll Lech synger akkurat så tilbakelent & fuktig & luftig som slik mellow kammerjazz fordrer. Alt låter med andre ord perfekt. Likevel er det vel mulig å spørre om hensikten?
Jeg får noen ganger denne følelsen, mest når jeg hører klassisk musikk i radioen eller kanskje aller helst når jeg hører anmeldelser av klassisk musikk i radioen (jeg er dessverre ikke alt for ofte å se i Konserthuset). - Akkurat denne tolkningen, sier de i P2, akkurat denne tolkningen av Mozarts 40. symfoni i G-moll, denne som nå altså foreligger på EMI Classics, den står nok hva innlevelse angår noe tilbake å ønske for den som kom på Deutsche Grammophon i 1993... og var ikke rett ut sagt den første innspillingen Karajan gjorde med Berliner-filharmonikerne...?
Den som nå ikke ønsker å drive orkløveri, skjønner hvor jeg vil. I dette lyset er pop-musikken så overlegent nyskapende! En coverlåt i ny og ne er gangbar vare, men det er heldigvis ingen pop-musikere som kan gjøre furore med å spille Beatles på sin måte (jeg holder Betales-orkestre & Danskebåten på avstand; da snakker vi om ganske andre mekanismer enn musikk). Det er typisk nok - bare symfoniorkestre som i 1999 på fullt alvor kan gi ut et album der xxx-symfonikerne spiller The Rolling Stones- (Noen bluesmusikere ble riktignok forleden også overtalt, og det gikk som venta abrupt i den retninga høna sparker.)
Jeg tenker heller ikke på et prosjekt a la Chick Corea & Keith Jarrett gjør McCartney- og Stevie Wonder-komposisjoner. Deres misjon ville jo i så fall være å gjøre låtene mest mulig ugjenkjennelige.
Om ikke denne innspillinga har mye til felles med Paul McCartneys fifties rocknroll-prosjekt? Jo, men med vesentlige forskjeller. Det handler om McCartneys generelle posisjon; om en mann som (viser det seg) mer enn noen annen evner å binde sammen et halvt århundres rockhistorie; om Run Devil Run som unntaket fra regelen i hans produksjon; om en mann som sannelig ikke behøver å stå med lua i hånda for å be om å ha det litt gøy i studio; om en enkemann nærmere seksti enn femti som kan ha sine meget gode og lett forståelige grunner til å føle behov for å begynne fra scratch.
I tilfellet Metropolitan dreier det seg om fem ytterst kompetente norske jazzmusikere (i tillegg til de tre nevnte; bassisten Bjørn Kjellemyr og trommeslageren Pål Thowsen) som gjør sitt ytterste for å kle standardlåter i nytt, men likevel akk så tradisjonelt kledebon.
Det er vakkert. Over et stearinlys skulle jeg kunne drikke rødvin og holde en kjæreste i hendene til denne musikken hur länge som helst, som svenskene ville si. Men... I den musikalske nyvinnings forstand, ser jeg ingen forskjell mellom dette prosjektet og fjortisgjengen i A-Teens utgave av Abba-schlägere.
Da tar jeg meg en tur på Herr Nilsen og ber om et glass rødvin. Der har de nemlig fått for vane å spille Metropolitans utgave av Smoke Gets In Your Eyes, og da blir man varm innvendig. Etter det spiller de kanskje Its Always You, men da har de kanskje bytta til Chet Bakers versjon...?
Del på Facebook | Del på Bluesky