Ram-Zet: Intra

Henning Ramseth er tilbake med et kampklart Ram-Zet, og slår alle mine lunkne forventninger til grunne med ett eneste massivt slag. ”Intra” har tyngden som jeg så sårt savnet på de forrige fullengderen, de gitarbaserte låtene jeg har higet etter og på toppen av det hele har bandet fremdeles beholdt de småpsykotiske arrangementene de har utmerket seg så mesterlig på både når det gjelder debuten og "Escape". Kan det bli bedre?


Til å begynne med fant jeg rett og slett ikke magien i ”Intra”, og det måtte mange gjennomhøringer til før jeg følte at den åpnet seg skikkelig. Lydbildet innholder mange detaljrike lag, og det er nærmest umulig å oppdage dem alle etter kun et par gjennomlyttinger. Ett hett tips i denne sammenhengen er hodetelefoner.

Bandet har kalt sin egen musikk schizofren metal, noe som slett ikke er en dum beskrivelse. Smektende kvinnevokal og knallharde riff som smelter sammen titt og ofte er et eksempel på hvordan Ram-Zet blander myke og harde elementer på en svært tilfredsstillende måte. Både grim vokal, kvinnevokal, gitarsoloer, fele og monumentale riff finner plass i en kraftfull produksjon med herlig fremtredende basslyd.

”The Final Thrill” sparer ikke på kruttet. Riffet som får æren av å sparke i gang ”Intra” trekker til seg oppmerksomhet med det samme, og åpner deretter for Ramseths litt spesielle ekstremvokal i et vuggende og suggerende bassparti. Sfinx beviser snart at hun er en svært habil vokalist, og synger i det hele tatt mye mer på ”Intra” enn hun har gjort tidligere uten at det oppleves som noe negativt.

"Ballet" minner det innledende samspillet mellom gitar og fele litt om Àsmegins bravader, men det tar ikke lang tid før den utvikler seg til å bli noe helt annet, med innslag av spaca synth, hvesende vokal, fete riff og en Sfinx som lyder nærmest psykotisk ut i sin intensitet. "Born" er et av de absolutte høydepunktene, om ikke den sterkeste låta på hele albumet. Dette låter uimotståelig tight med en suveren sammenfletting av partier, fengende riff og nok av øyeblikk man vanskelig kan unngå å få grøsninger av.

Det skal bli interessant å se om Ram-Zet klarer å toppe den tekniske og sofistikerte ”Intra” på sin neste skive. Tatt dette høye nivået i betraktning, kan bandet få en vanskelig jobb der. Jeg venter i spenning.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ram-Zet: Schizofren hybridmetal

(15.06.05) Et samlet pressekorps er enige: Ram-Zet har med ”Intra” gitt ut sin desidert sterkeste utgivelse så langt. Dette norske bandet har helt fra sin debut ”Pure Therapy” skilt seg ut fra mengden med sin ”schizofrene” og spesielle form for metal iblandet elektroniske elementer. På ”Intra” låter Ram-Zet tyngre enn noen gang, uten at bandet har mistet det minste av kompleksiteten og kontrastbruken som nærmest har blitt et varemerke. Tiden var moden for å slå på tråden til Ram-Zets hovedrolleinnehaver Henning Ramseth.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.