Who's Who In Pop And Jazz: Who's Who In Pop And Jazz

Tilstrømminga av kvalitetsband- og artister til norsk jazz ser ut til å være uendelig og hyggelig er det. Ut fra det store intet, for min del, kommer det Kristiansands-baserte bandet med det noe spesielle navnet Who's Who In Pop And Jazz. Denne EP-smakebiten gir mersmak og mer enn antyder at det finnes uslepne juveler i bandet.


Det har av naturlige årsaker vært mye snakk om jazzlinjene i Trondheim og Oslo de seineste tiåra. Kvaliteten og kvantiteten på musikantene som har kommet ut derfra har vært intet mindre enn formidabel og mange har hevda seg med glans også på den internasjonale scena. I mer eller mindre det stille har konservatoriet i Kristiansand også etablert et meget godt alternativ og noe forteller meg at denne originale kvintetten har mye ballast derfra.

I front finner vi vokalisten og bassisten (!) Guro Moe og vokalisten Tori Wrånes. De blir utmerka assistert av Thor Kvande på tangentinstrumenter, Trygve Tambs-Lyche på trommer og Steinar Værnes på trompet. Alle de fem låtene har tre av de involverte skrevet sjøl - tre av dem har Guro Moe aleineansvaret for.

Bandet har eksistert i to år og det skinner tydelig gjennom at her er det fem gode venner som stortrives både med musikken og med hverandre. Innspillinga er for sikkerhets skyld gjort under en hyttetur for vel et år siden og jeg er ganske sikker på at alle fem pluss de tekniske vennene deres syntes det hadde vært en fin tur.

De to vokalistene, som har forbilder som nylig avdøde Monica Zetterlund og Billie Holiday, låter henholdsvis noe i skjæringspunktet mellom Norah Jones og Nina Simone, mens Guro Moe ikke direkte misliker Björk vil jeg tro. Til tross for disse referansene er begge to allerede i besittelse av sin egen stemme - bokstavelig talt. De synger med en innlevelse og sensualitet som man skulle tro man burde ha levd ganske mye lenger enn disse to sannsynligvis har gjort.

De tre instrumentalistene er hele tiden hjertelig tilstede, men på et ganske så diskret vis slik at det totale uttrykket hele tida står aller mest sentralt. Musikken er uten unntak vakker og solvarm og beveger seg som bandnavnet også forteller oss et sted i skjæringspunktene mellom pop og jazz.

Who's Who In Pop And Jazz har gitt oss et visittkort på knappe 25 minutter som gir oss indikasjoner på at vi har svært mye å glede oss til i åra som kommer kanskje både fra bandet, men også fra de fem hver for seg. Her finnes det nemlig voldsomt mye kvalitet og talent.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Ujevnt denne gang, Viagra Boys

(14.12.25) Viagra Boys er fortsatt noe av det heteste du kan se på skandinaviske konsertscener. Søndag 7. desember gjorde de Sentrum Scene i Oslo til sin personlige lekegrind. Deres rene galskap, satire, fengende riff og lekne tilnærming gjør dem til et spektakulært skue som folk reiser langt for å se - og de innfrir alltid på et vis.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!