Who's Who In Pop And Jazz: Who's Who In Pop And Jazz

Tilstrømminga av kvalitetsband- og artister til norsk jazz ser ut til å være uendelig og hyggelig er det. Ut fra det store intet, for min del, kommer det Kristiansands-baserte bandet med det noe spesielle navnet Who's Who In Pop And Jazz. Denne EP-smakebiten gir mersmak og mer enn antyder at det finnes uslepne juveler i bandet.


Det har av naturlige årsaker vært mye snakk om jazzlinjene i Trondheim og Oslo de seineste tiåra. Kvaliteten og kvantiteten på musikantene som har kommet ut derfra har vært intet mindre enn formidabel og mange har hevda seg med glans også på den internasjonale scena. I mer eller mindre det stille har konservatoriet i Kristiansand også etablert et meget godt alternativ og noe forteller meg at denne originale kvintetten har mye ballast derfra.

I front finner vi vokalisten og bassisten (!) Guro Moe og vokalisten Tori Wrånes. De blir utmerka assistert av Thor Kvande på tangentinstrumenter, Trygve Tambs-Lyche på trommer og Steinar Værnes på trompet. Alle de fem låtene har tre av de involverte skrevet sjøl - tre av dem har Guro Moe aleineansvaret for.

Bandet har eksistert i to år og det skinner tydelig gjennom at her er det fem gode venner som stortrives både med musikken og med hverandre. Innspillinga er for sikkerhets skyld gjort under en hyttetur for vel et år siden og jeg er ganske sikker på at alle fem pluss de tekniske vennene deres syntes det hadde vært en fin tur.

De to vokalistene, som har forbilder som nylig avdøde Monica Zetterlund og Billie Holiday, låter henholdsvis noe i skjæringspunktet mellom Norah Jones og Nina Simone, mens Guro Moe ikke direkte misliker Björk vil jeg tro. Til tross for disse referansene er begge to allerede i besittelse av sin egen stemme - bokstavelig talt. De synger med en innlevelse og sensualitet som man skulle tro man burde ha levd ganske mye lenger enn disse to sannsynligvis har gjort.

De tre instrumentalistene er hele tiden hjertelig tilstede, men på et ganske så diskret vis slik at det totale uttrykket hele tida står aller mest sentralt. Musikken er uten unntak vakker og solvarm og beveger seg som bandnavnet også forteller oss et sted i skjæringspunktene mellom pop og jazz.

Who's Who In Pop And Jazz har gitt oss et visittkort på knappe 25 minutter som gir oss indikasjoner på at vi har svært mye å glede oss til i åra som kommer kanskje både fra bandet, men også fra de fem hver for seg. Her finnes det nemlig voldsomt mye kvalitet og talent.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Skikkelig fint, Foy Vance!

(26.09.26) Noe av det hyggeligste man kan oppleve er å bli trukket inn i musikk man ikke har særlig forhold til i forkant. Den ektefølte inderligheten og musikalske skikkeligheten til nordiren Foy Vance og hans to musikere på den sittende konserten på Sentrum Scene bød på en slik anledning.


Limbo State – nesten-progrock

(25.09.26) Tenk at det fins et norsk band som spiller helt nyskrevne sanger som i hvert fall minner om progrockens storhetstid.


Uforlignelige Chaka Khan

(22.09.26) 73 år gamle Chaka Khan viser seg som funkmonsteret som nekter å gå av med pensjon. Dette er virkelig bra!


En lun aften i gamlebyen, Fredrikstad

(21.09.26) Den som leiter, den finner. Lørdag fant vi en lokal kulturperle i Fredrikstad. Christen Hvams sanger er oppsiktsvekkende gode.


Beck rir alene, og treffer rett i hjertet

(20.09.26) Det er sju år siden Beck sist ga ut et album, og på "Ride Lonesome" vender han tilbake til den melankolske og lavmælte siden av seg selv. Dette er et album som umiddelbart leder tankene mot "Sea Change" og "Morning Phase", men samtidig føles det som nok et nytt kapittel i Becks evige utforskning av sjangre og uttrykk.


Originalt, spennende, intrikat

(19.09.26) Dette var rett og slett fantastisk fascinerende avant garde som jeg ikke har opplevd siden det glade nittitallet.