Miksha: Collect Your Hazardous Waste

Noen band gjør det vanskelig for en stakkars skribent å beskrive deres musikalske uttrykk presist nok til at leserne skal forstå hva det handler om. Miksha tilhører denne kategorien.


Grunnfundamentet består hovedsakelig av metalcore og industriell metal. Oppå denne sammensmeltingen er en mengde mindre uttrykk sveiset fast, som oftest i form av samplinger med et kaldt elektronisk preg. Syke baktepper av synth vrenger seg kontinuerlig og krampeaktig i bakgrunnen av lydbildet mens både groovy basspartier, aggressive vokalutbrudd og melodiøse stemningspartier overlapper hverandre etter tur. Bandet tråkker langt ifra i Red Harvests spor selv om de har valgt et minst like industrielt tilsnitt. Miksha har klart å skape en helt egen sound.

Omtrent som The Wicked lar Miksha aldri lytteren kjede seg i sine stadige uforberedte krumspring, og variasjonsfaktoren er svært høy. Det er først etter gjentatte gjennomhøringer man oppdager de mangeartede detaljene som skjuler seg i bakgrunnen. Det er langt ifra alle samplingene som er like fremtredende - og konservative kan man minst av alt anklage bandet for å være.

Det virker som om bandet har boblet over av ideer i sin kreative skapningsprosess, og at de deretter har forsøkt å bake sammen alt – uten unntak. Dessverre har ikke dette falt like heldig ut for alt låtmaterialet. Den massive sammenblandingen av ulike innspill kommer noen ganger ut som en tykk grøt uten noen som helst bestemmelig substans. Stanken av fyllstoff kommer snikende etter hvert som "Collect Your Hazardous Waste" får tilbringe mer og mer tid i spilleren.

De aller beste delene på denne utgivelsen er til gjengjeld meget gode, men ujevnheten trekker helhetsinntrykket ned. Det skal uansett bli spennende å se hvilken retning Miksha kommer til å ta neste gang, og om de klarer å finslipe stilen sin på litt heldigere måte da.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Miksha: mik`za ep

(11.09.03) Miksha er noen Finnmarkinger som har bosatt seg i Trondheim. De spiller blytung industrimetall med influenser fra hardcore, teckno og en touch av death metal. Ikke akkurat Sami Ædnan, for å si det sånn.


Hilma Nikolaisens jul

(10.12.25) Det peises på med kubjeller og klokkeklang og alt annet som hører jula til. Men dette er ingen vanlig juleplate.


Vibeke Fürst Haugen som Komiske Ali

(05.12.25) NRK-ledelsens argumentasjon for norsk deltakelse i neste års Eurovision Song Contest (ESC) er så inkonsekvent og ulogisk at det dessverre blir naturlig å ty til ekstreme sammenligningsgrunnlag.


Kult nok, Cradle of Filth

(05.12.25) Mesteparten av konserten var bra. Cradle på sitt mest melodiske er utrolig kult, men da helst uten et psykedelisk ekorn bak mikrofonen.


Oppgjøret med «Puff Daddy» dokumentert

(04.12.25) "Sean Combs: The Reckoning" gjør det vanskelig å forstå hvordan Sean Combs noen gang kunne anses som et forbilde, artist eller mogul. For mange av oss kom ikke dette som et sjokk. Allerede på midten av 90-tallet, da hans image var bygget på overdådig luksus, trusler i kulissene og et nesten skremmende kontrollbehov, var det lett å ane at noe var fundamentalt galt bak fasaden. Dokumentarserien bekrefter, med ubehagelig grundighet, hvor dypt dette mørket faktisk gikk.


De Press – herlighet, for en boks!

(03.12.25) Visste du at Andrej Nebb burde hatt alle penga for opphavsrettene til «Macarena»? Nei, det visste du helt sikkert ikke! Men sånn er det!


For en triumf, Brandi Carlile!

(02.12.25) I en alder av 44 har hun allerede rukket å bli en slags nestor i sin bransje – pop/rock & country. Denne høsten overgår hun seg sjøl på alle mulige vis.