Solveig Slettahjell Slow Motion Orchestra: Pixiedust
Bare noen få dager etter at Solveig Slettahjell har fått Spellemannprisen for 2004 for "Silver" lanserer hun en brennhet kandidat til at prisen skal gå akkurat samme vei også for 2005. "Pixiedust" er hennes tredje CD på fem år, og hennes første med hovedsakelig originalmateriale. Med denne utgivelsen tar Solveig Slettahjell nok et kjempesteg i retning seg sjøl, og er Marit Bjørgen en komplett skiløper så er Solveig Slettahjell en komplett vokalist. Hvordan man enn snur og vender på det er begge disse trønderne i verdensklasse, og mitt tips er at Slettahjell kommer til å bli værende det mye lenger enn Bjørgen.
Med de to første CD-ene sine tok Solveig Slettahjell steget ut fra et kjent navn i de indre kretser til et stort navn langt utenfor jazzpolitiets herredømme. Hun blei enkelt og greit en folkekjær musikant uten å kompromisse en millimeter med hva og hvem hun var.
Materialet som blei foretrukket og tolka på de to første rundene var i stor grad standardstoff som blei gitt personlige og originale arrangement. Låter som mange mener er spilt i hjel fikk gjennom Slettahjell og hennes menns tolkninger nytt liv og også som liveartist framsto Solveig Slettahjell med ei utstråling som kunne få sjøl de kaldeste hjerter til å slå bitte lite grann fortere.
Nå er hun altså ute på det som i sportsterminologien kalles den vanskelige tredjerunden og Solveig Slettahjell tar akkurat det steget videre som man kan forvente av musikanter av hennes kaliber. Nå står hun for første gang på skive fram med stoff vi aldri har hørt før og du verden som hun gir også dette materialet liv.
Som tidligere er det meste Slettahjell gjør i balladeform og det er der klinten skilles fra hveten. Det er absolutt ingen ting å skjule seg bak og for de som har kunnskap om Slettahjell fra før så er det da heller ikke nødvendig. Noe har hun skrevet sjøl og så har Peder Kjellsby skrevet en rekke nydelige låter som passer Slettahjell og bandet hennes perfekt. I tillegg danderes nok en gang tre "standardlåter" på et høyst personlig vis: John Hiatts "Have A Little Faith In Me", Billie Holidays "Don't Explain" og "When You Wish Upon A Star". Nok en gang gir Slettahjell med sin perfekte diksjon og usedvanlige ro og tålmodighet også disse vakre låtene en ny dimensjon.
Igjen er det Mats Eilertsen på basser, Per Oddvar Johansen på trommer, perkusjon og elektronikk, Sjur Miljeteig på trompet og loop programmering og Morten Qvenild på piano, andre tangenter og elektronikk som er Slettahjells våpendragere og du verden for et band! Hvordan skillelinjene er på vei bort på dette nivået understrekes kraftig når Qvenild fikk Spellemann-prisen både i jazz- og i popklassen, der med National Bank. Slik er også musikken til Slettahjell: Dette er jazz for rockere - og alle andre!
Solveig Slettahjell er en musikant med stor og naturlig sjøltillit. Hun veit at hun har noe eget å fare med både i seg sjøl og med dem som befolker Slow Motion Quintet. Hun har med "Pixiedust" tatt det naturlige steget videre og er det noen rettferdighet der ute vil et stort publikum - jeg mener stort - på verdensbasis lære seg navnet Slettahjell. Dette er intet mindre enn urhipt!
PS Slettahjell er kanskje nesten like vanskelig for engelskspråklige som Solskjær. Det gikk bra det også.
Del på Facebook | Del på Bluesky