Umiskjennelig Clawfinger

Ræppmetall? Melodisk, kompromissløst, rått og helt passe i dagens politiske psykotiske klima.


Clawfinger ble dannet i 1989, men de var et ukjent band for meg da jeg først hørte Rage against the Machine (som ble dannet i 1991). Vi var mange som var glade for å ha fått et «svorsk Rage» da de slapp «Deaf Dumb & Blind» (1993), og hadde nok ikke fått med oss at det egentlig var motsatt.

«Mange ramlet nok av Clawfinger-lasset allerede mellom 'Deaf Dumb & Blind' og 'Use Your Brain' når det verste Nigger og The Truth-kjøret hadde lagt seg.» skrev vi om «A Whole Lot Of Nothing» (2001) - og jeg var nok en av dem. Ikke fordi kjøret hadde lagt seg, men jeg syntes «Use Your Brain» var en aldri så liten nedtur etter «Deaf, Dumb & Blind».

Ikke fordi skiva var dårlig, men debuten var så intenst, sjukt bra at andreskiva uansett ville blitt en liten nedtur. Utover nittitallet var det flere band som snuste innom ræppmetall, som PWEI med «Ich Bin Ein Ausländer» (1994), The 25th of May, Senser og Fun-Da-Mental.

Dagens besetning består av Zak Tell (vokal), Jocke Skog (keyboards, vokal), Bård Torstensen (gitar), André Skaug (bass) og Micke Dahlén (trommer). Bortsett fra trommisen som kom med i 2008, er det relativt samme gjeng som første gang jeg så dem.

Dermed er tidslinjen rettet på, jeg innser at Clawfinger anerkjennes som en av pionerene i ræppmetall, og at de i grunnen holdt på i mange flere år enn jeg fulgte med. Dog har de hatt en pause i en del år, så da begynner vi begge på nytt.

At vi rent tallmessig er blitt litt eldre siden den gang, hindrer selvfølgelig ikke Clawfinger i å gi ut ei skive som er minst like rå, velskrevet, intensiv og dansbar som debutskiva. Energinivået er minst like høyt som da, og jeg håper skiva følges av turné snart! At GrowN har et par medlemmer fra Clawfinger gjør det selvfølgelig bare mer interessant.

Rettere sagt, jeg har skikkelig lyst til å se Clawfinger igjen, for dette låter så utrolig fett. Det føles litt som første gang jeg hørte DD&B.

Selv tretti år etter er soundet deres umiskjennelig. De skal på turné til høsten, men stopper foreløpig ikke i Svorskland – så jeg satser på flere konserter etter hvert. Kanskje noen kan be dem stoppe innom her?

Ute snør det (igjen), men inne svinser jeg rundt og rydder og danser til årets første dansbandskive. Jeg tror det er en fare for at det blir en av årets beste dansbandskiver. Eller, ræppmetall som andre kanskje kaller det. Melodisk, kompromissløst, rått og helt passe i dagens politiske psykotiske klima.

Låtliste: Scum // Ball & Chain // Tear You Down // Big Brother // Linked Together // A Perfect Day // Going Down (Like Titanic) // You Call Yourself A Teacher // A Fucking Disgrace // Kill The Dream // Environmental Patients // Before We All Die


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.


Bildespesial: Piknik i Parken, 2026

(14.06.26) Sommer i Oslo, midt i juni? Ikke akkurat. Piknik i Parken ble likevel et meget vellykka arrangement, som vanlig. Og vi har de beste bildene, som vanlig.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.