Mats Eilertsen: Turanga

Etter å ha vært en svært sentral, hyggelig og empatisk musikant det siste tiåret - og samtidig ha bidratt på framifrå vis på rundt 30 CD-er med en rekke konstellasjoner - fant heldigvis Mats Eilertsen ut at det var på tide å innta førersetet sjøl. Sammen med tre av sine beste musikervenner fra Nederland, Norge og Sverige har Eilertsen laga et varmt, originalt og stemningsfullt visittkort.


Det er ikke til å forundre seg over at Mats Eilertsen - en av Trondheim og hele Norges store, nye bass-sønner - har blitt svært så ettertrakta både her hjemme og i det store utland. Eilertsen er nemlig i besittelse av en lagånd samtidig som han er usedvanlig solistisk sterk og original. Food, Jacob Young, Nils Økland, Eldbjørg Raknes, Håvard Wiik, Parish, Solveig Slettahjell, Dingobats, Håkon Kornstad Trio og ymse finske, belgiske, nederlandske, danske og sveitsiske konstellasjoner er bare noe av det som står på den stadig voksende CV-en til Mats Eilertsen. Det sier det aller meste om hvor attraktiv Eilertsen er og det er ikke mye som tyder på at han blir mindre ettertrakta med åra akkurat.

Mats Eilertsen er helt tydelig en musikant i konstant vekst og utvikling. Når man tror man vet hvor man har Eilertsen hen, kan man være sikker på at han er i full fart i en helt ny retning - det er kjennemerket til musikanter på konstant søken, slik ekte jazzmusikanter skal være.

"Turanga" er nok et meget godt bevis på akkurat denne påstanden. "Turanga", som betyr bevegelse, rytme eller flyt og som er en meget presis beskrivelse av musikken, gir oss et helt nytt band og en helt ny musikk - for meg i alle fall. Halvparten av de 12 låtene - resten er kollektivt unnfanga av hele bandet - er skrevet av Eilertsen og han tar oss med på ei vakker, stemningsfull, spennende, delvis strukturert og delvis fri reise i helt personlige musikalske landskap.

Hvordan kan det bli annerledes i selskap med saksofonisten og klarinettisten Fredrik Ljungkvist, cellisten Ernst Reijseger og trommeslageren og perkusjonisten Thomas Strønen? Fra flere av sine musikalske møter de seineste åra har Eilertsen satt sammen et band som har fått en helt egen sound - en sound som kler dette uttrykket perfekt.

Mats Eilertsen har venta lenge med å ta kommandoen fullstendig sjøl. Når han først har følt seg klar, så er han det noe så vederstyggelig. Lykkelig er de festivalene som sikrer seg Mats Eilertsen og hans bolde korsfarere på plakaten til sommeren.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Sjitkult med Dogstar

(14.06.26) Dette er ikke et band som speller for å tjene store summer eller bli superstjerner, jeg kan se for meg at de jammer i en halvåpen garasje mens de skravler om løst og fast, som på film.


Bildespesial: Piknik i Parken, 2026

(14.06.26) Sommer i Oslo, midt i juni? Ikke akkurat. Piknik i Parken ble likevel et meget vellykka arrangement, som vanlig. Og vi har de beste bildene, som vanlig.


Ypperlig, Death Cab For Cutie

(13.06.26) Du skal leite lenge for å finne bedre indie-pop/rock.


Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.