Mark Knopfler: Shangri-La
I gamle dager hadde radioen et program de kalte "Musikk til arbeidet". Den som vil produsere "Musikk til søvnen" har her fått sitt ønskeprodukt. Mark Knopfler har lagd ei vidunderlig plate.
Nå vil vel de færreste mene det kan være noe mål i seg sjøl når man lager plate; det å få folk til å sovne. Ikke desto mindre - det forteller noe om hvor behagelig denne skiva er.
Lydbildet preges naturlig nok i høy grad av Mark Knopflers egen gitar; den aller mykeste som er oppfunnet i elektritetens tidsalder - enda mer dynegod på seine høstkvelder enn Eric "Slowhand" Claptons.
Han debuterte som låtskriver, gitarist og frontmann i Dire Straits i 1978. Han har aldri forhasta seg, verken på den ene eller andre måten - og det skal vi være glad for. For nesten alle som ikke heter Lennon/MCCartaney eller Dybdahl, er dette eneste typen sikring man kan ha for å komme opp med skikkelige album - igjen og igjen.
Denne gangen går det enda stillere og roligere for seg enn til vanlig. Tro meg; du som syns R.E.M. denne høsten kom opp med et "ballade-album", vil - i møte med herr Knopfler anno 2004 - mene Stipe & Co er rock så det holder.
Det rare er at Shangri-La likevel er rock. Usedvanlig fine låter, pakka inn som soft rock med credibilitet hefra til Månen. Som han sjøl sier det i den fantastiske kjærlighetssangen "Whoop De Doo":
If I'm over the moon
It's because I'm over you
Om du vil høre før du kjøper, ber du om den, tittelkuttet eller "Back To Tupelo". Da er du sannsynligvis klar for historia om venstre hook'en til tungvektskjempen Sonny Liston. Da kan du også trygt ta telling, viss på å våkne opp til åpningskuttet med den talende tittel "5.15 a.m.".
Del på Facebook | Del på Bluesky