Green Day: American Idiot
Hvem hadde på forhånd trodd at Green Day skulle stå bak et av årets kuleste rockealbum?
Det er nå tretten år siden jeg fikk meg et nytt favorittband. Green Day var på bittelille Lookout Records, og albumet jeg ble tipsa om å skaffe var "Kerplunk". Dette var ikke ei skive man kunne plukke med seg fra en hvilken som helst platesjappe, men den eksepsjonelt rockekyndige platesjappa Wild Mind, som holdt til i et parkeringshus på Grønland, ble redningen.
Vel, et par år seinere var det ikke like kult å digge Green Day lenger. Et verdensomspennende gjennombrudd fikk de med 94-albumet "Dookie", og hitlåter som spesielt "Basket Case" og "Longview". Albumet er jo fremdeles dødsfett, men det var jo selvsagt tøffere å oppdage nye band, enn å like ting som ble rundspilt på radio og tv, og herja hitlistene. Nå skulle det vise seg at Green Days storhetstid var relativt kortvarig. Oppfølgeren "Insomniac" solgte greit, mens "Nimrod" og "Warning" har ført bandet litt i skyggen av sine egne kopier Blink 182 og lignende. Trioen har overlevd snart femten år i bransjen med den nøyaktig samme besetningen, og selv om bandet har dabbet av når det gjelder platesalg, har de tross alt hele tiden hatt en solid dose med tilhengere som har holdt trioen oppegående. Og nå, i det herrens år 2004, viser Green Day hvem som virkelig er kongene av powerpoppunk. Konseptalbumet "American Idiot" overrasker stort.
Singelen "American Idiot" har surret og gått på radio i en stund, og dette er jo en erketypisk Green Day-låt. Tøff, men ikke ei låt som skaper ekstremt store forventninger til albumet. Overraskelsene starter når låt nummer to, "Jesus of Suburbia", sparkes igang. Dette er en låt som er delt opp i fem forskjellige akter, og som inneholder diverse temposkifter og melodier. Det er spesielt tre partier jeg henger meg opp i her. Part 2, "City of The Damned" minner mye om "All The Young Dudes"; "Dearly Beloved" har melodilinjene fra The Alarms "Sixtyeight Guns", mens jeg også hører litt "Summer of 69" innimellom. Litt av en blanding, men det funker bra, og har blitt en veldig stilig sak.
Neste singel kan fort bli "Boulevard of Broken Dreams". En ikke-typisk Green Day mid-tempo låt, med akustisk gitar og piano, samt et kraftfullt og harmonisk refreng som hoveddrivkraft. Denne kjemper absolutt om tittelen albumets beste enkeltlåt. Men det er hard kamp om den tittelen. "St. Jimmy" er en av utfordrerne. Dette er en av låtene på albumet som er mer punk enn pop, og minner mye om Ramones.
"Homecoming" er skivas andre oppdelte ti minutters-låt, og også denne er virkelig stilig. Ingen referanser er like umiddelbare som på "Jesus of Suburbia", men gruppa mikser svulstige episke partier, rock`n roll, og den typiske Green Day poppunken. Resultatet er ultracatchy og veldig kult.
"American Idiot" har rett og slett blitt et jævlig bra album, som fortjener å trekke bandet fram fra den skyggentilværelsen de har befunnet seg i de siste årene.
Del på Facebook | Del på Bluesky