Cult of Luna: Salvation
Pur og beint fram vakker. Dyster og mørk, men samtidig klar og ren. Nøyaktig slik er det Cult of Lunas nye fullengder lyder. Dette er bandets tredje skive, og med denne lavmælte perlen av et album klarte de sannelig å forhekse meg. Det musikalske landskapet er uimotståelig stemningsfullt og behagelig å bevege seg gjennom. Herlig!
Innpakningspapiret består først og fremst av hardcore, men Cult of Luna makter å mane frem en melankolsk og tungsindig atmosfære som man vanligvis bare finner hos de fremste og mest følelsesladde doom-bandene. Selve låtessensen består av melodiene. Forsiktige og harmoniske melodilinjer driver låtene fremover i behagelige duvende bølger.
Salvation preges av en gjennomgående ro med alle sine instrumentale og laidback arrangementer, som kun splittes av de mer brutale partiene med growlingvokal. På samme måte som Opeth veksler nemlig "Salvation" mellom mykt og hardt, lett og tungt, i et behagelig tempo. Til tross for dette er det de rolige delene som dominerer mest, uten at det gjør noen som helst skade. Med drømmende og sarte tekster er verket fullendt.
Skiva åpner stille og nesten umerkelig med den mesterlige låta "Echoes". De første minuttene høres bare ekkofylte enkelttoner fremført på synth, slik at man nesten kan lures til å tro at det er et elektronika-album man har satt på. Etter et par minutter merkes det mellotron-aktige bakteppet godt, og bassen setter inn. Flere instrumenter som trommer og svak gitarspilling kommer etterhvert på banen før vokalisten kjører i gang, og dunkel doompreget hardcore er et faktum. En nydelig låt.
"Vague Illusions" er neste låt ut, og pulsfremdrivingen her er utrolig god. Låta går fra å være smått brutal til å stoppe opp midt i, for deretter å roe ned på en tranceaktig og herlig måte.
Veldig mange av sporene på denne skiva er knallgode, eller inneholder fantastiske partier, derfor er det nesten umulig å nevne alle. Albumet må lyttes på i sin helhet. Det eneste minuset jeg kan finne er at "Salvation" med en spilletid på over en time kanskje vil oppfattes som litt langt for enkelte, men for de mer tålmodige av oss, er det utallige lydmessige lag å avdekke.
Cult of Luna spiller hverken spesielt aggressiv eller hard metal. Lydbildet er blendahvitt mens melodiene polerer vekk de rufsete kantene. Men hva gjør vel det når resultatet har blitt så vakkert og atmosfærisk?
Del på Facebook | Del på Bluesky