Ben Christophers: The Spaces In Between
Finn fram almanakken din, og bla fram til datoen 13. september. Der noterer du følgende gjøremål for dagen: Løpe å kjøpe Ben Christophers nye skive!
Ben Christophers entret scenen i 1999, da han overbeviste haugevis med folk gjennom sine faste opptredener under en pizzasjappe på vestsiden av London. Ryktene om en fantastisk artist i anmarsj spredte seg, og stedet ble etterhvert stappfullt hver eneste kveld han spilte. Det tok ikke lang tid før han ble oppdaget, og kontrakt med V2 Music ble underskrevet. To album ble sluppet på V2, før han nå har hoppet over til det minst like anerkjente selskapet Cooking Vinyl.
Det er faktisk ikke så veldig lenge siden jeg lurte på hvor det var blitt av denne eksentriske engelskmannen, som leverte et debutalbum av sjeldent godt kaliber i 1999. Jeg snakker selvfølgelig om "My Beautiful Demon", som ble etterfulgt av den litt mer anonyme "Spoonface" i 2001. Etter dette bar det ut på en del spillejobber, som blant annet tok han til Blå i Oslo, hvor han gjorde en fantastisk konsert - før han forsvant helt ut av alt som heter rampelys. Ikke det at han trivdes så godt som stjerne i utgangspunktet, men det var iallefall ganske så tyst rundt hele hans person. Inntil nå.
Christophers er nok en gang klar for å erobre fans verden over, og bør ikke ha det minste problem med å greie akkurat det. "The Spaces In Between" er sensasjonelt bra, og en soleklar kandidat til årets album.
Han har selv uttalt at dette er hans mest optimistiske album pr. dags dato, men det sier nok mer om forgjengerne enn om "The Spaces In Between". Fremdeles er det livets skyggeside som beskrives av den følsomme engelskmannen, men her og der dukker det opp noen gladlåter - som forsåvidt også var tilfelle på de foregående albumene. Christophers gjør så og si alt selv på dette albumet. Alle instrumenter, bortsett fra trommer, trakteres av Christophers selv, og han har også sittet i produsentstolen, sammen med sin kompis Cenzo Townshend (Graham Coxon, Blur, Datsuns, Cranberrys, Echo & The Bunnymen).
Ben Christophers varemerke fra de tidligere platene, har vært bruken av diverse elektroniske detaljer i musikken sin. Hans eksperimentering med slikt har ført til at han klarer å skille seg fra den gjengse singer/songwriter, som normalt sett klamrer seg til kassegitaren sin.
Det tar ikke lang tid før du sitter som paralysert lyttende til skiva. Åpningskuttet "Flowers Drink Upon The Ground" er melankoli av den sorten som gir gåsehud fra begynnelse til slutt. Midtveis i låta kommer vi til et parti som best kan beskrives som minimalistisk pompøsitet, før han tar oss med ned på jorda igjen. Pur magi!
Et par litt straighte poppa låter følger deretter, inkludert første singel "Good Day For The Hopeless", som strengt tatt ikke gir noe riktig bilde av albumet. For det er på de roligste låtene Ben Christophers overbeviser mest. Hør på den sakrale "River Song" og de forheksende "Fake Eyelash" og "Where The Road Bends". Men her er også drivende gode melankolske pop/rock-låter, som for eksempel det fenomenale tittelkuttet og "Devil To Kill". Det er dog både vrient og urettferdig å trekke fram enkeltlåter fra et så jevnt og overlegent album som dette.
Ben Christophers har, til tross for lovprisning av et samlet pressekorps, ikke noe stort navn på stjernehimmelen, men med denne skiva kan han fort gjøre suksess på lik linje med hva Damien Rice gjorde i fjor høst. Vel fortjent, i så fall.
NB! Slippes mandag 13. september.
Del på Facebook | Del på Bluesky