Hallgeir Pedersen Trio: Wistful

Hallgeir Pedersen fra Øksfjord i Finnmark har nå flytta inn til storbyen Alta. Fortsatt er det vel å ta hardt i at det er verdens jazznavle han har bosatt seg i, men det virker ikke som det har den aller minste betydning. Hallgeir Pedersen framstår i alle fall som en jazzgitarist av aller ypperste format - vi snakker verdensklasse innen bebopsjangeren.


Store ord? Så avgjort og jeg står for hvert eneste av dem. Slik knapt 30 år gamle Hallgeir Pedersen framstår anno 2004 har jeg ingen problemer med å innlemme han i det ypperste tetsjiktet blant gitarister som har bebopsjangeren som utgangspunkt for sine utflukter.

Første gang et større publikum blei oppmerksom på Pedersen var med hans debut-CD "West Coast Blues" som kom for to år siden. Til tross for at han aldersmessig passer perfekt inn i "konservatoriegenerasjonen", har Pedersen gått sine helt egne veier og er i stor grad sjøllært. I dette tilfellet er det tydeligvis ikke noe minus, men det har betydd at han ikke har fått den nesten automatiske oppmerksomheten mange av hans jevnaldringer har fått. Derfor var den fine debuten "West Coast Blues" også overraskende på mange.

Pedersen har spilt gitar omtrent siden han begynte på skolen. Både klassisk og heavy metal sto på programmet før han oppdaga sin nordnorske sjelsfrende Thorgeir Stubø som 18-åring. Da hadde Stubø allerede forlatt tida så altfor tidlig, men hans unike bebopbaserte musikk- og gitararv fantes - og finnes fortsatt - og plata "Rhythmn-A-Ning" skulle bli helt avgjørende for Pedersens musikalske livsløp.

Hjemme i Øksfjord - Jeg er jazzlivet i Øksfjord, pleier Pedersen å si - satte vår mann seg ned for å finne ut av dette intrikate, men samtidig så vakre og groovy tonespråket som Stubø var eksponenten for her hjemme. I løpet av de vel 10 årene som har gått har Pedersen funnet fram til en høyst personlig innfallsvinkel samtidig som han har tatt veldig godt vare på røttene fra både Stubø - spesielt i den direkte hyllesten "Theme For Thorgeir" - og andre storheter som Jimmy Raney, Kenny Burrell og Wes Montgomery.

Sammen med bautaen Bjørn Alterhaug på bass og Trond Sverre Hansen på trommer - sistnevnte spilte også på debuten - skaper denne nordnorske trioen en rekke flotte tidsbilder i alle slags tempi og med en rekke farger og stemninger. Pedersen framstår etterhvert også som en bra komponist og i "Conviction" vandrer han også ut i et ganske så fritt og åpent landskap.

Teknisk er Hallgeir Pedersen allerede en fantastisk gitarist - tolkninga og spillet hans på Coltranes mesterstykke "Impressions" er ett av mange eksempel - men likevel er det varmen og inderligheten i spillet til Hallgeir Pedersen som imponerer meg mest. Samtidig er dette en trio befolka av musikanter fra tre generasjoner som tydeligvis stortrives sammen og gjør dette til en kollektiv happening av virkelig klasse. Hallgeir Pedersen - jazzlivet i Øksfjord - er klar for verden.


Del på Facebook | Del på Bluesky

Perfeksjonistene i Dimmu Borgir

(12.06.26) Dette er ikke ett kjedelig sekund, ikke én feil tone. Musikken vrir og bukter seg, som en slange. Hver eneste låt er et lite mesterverk.


Og nå – len deg godt tilbake, slapp helt av

(09.06.26) Den som leiter finner, er det vel noe som heter. Har du hørt om Johanna Reine-Nilsen?


God dokumentar om Earth Wind & Fire

(09.06.26) Med dokumentaren "Earth, Wind & Fire (To Be Celestial vs. That's the Weight of the World)" fortsetter Ahmir «Questlove» Thompson sin imponerende rekke av musikkfilmer. Etter suksessene "Summer of Soul" og "Sly Lives!" retter han nå blikket mot et av populærmusikkens mest innflytelsesrike band.


The Joy Thieves - sensasjonelt bra!

(09.06.26) Nådeløst, høyenergisk, tungindustrielt dansbar. Om «Apocalypse Pending» virkelig blir lydsporet til verdens undergang, skal vi danse oss til døde, smilende og lykkelige.


Sugar - bråkepop reunion for gamle fans

(08.06.26) En fin søndagskveld med bittersøt kraftpop, bråkete og melankolsk. Slik vil vi oppsummere den amerikanske trioen Sugars «Love You Still»-turné-opptreden på John Dee i Oslo på Punkens dag, 7. juni. (Amerikanerne feirer den 25.oktober.) Helt topp var det imidlertid ikke. I lengden ble det mye fyllmasse, låtene for like og vokalen for begrenset.


Eigil Berg hjemme på løkka

(08.06.26) Er dette trygt og tradisjonelt? Virkeligheten er nok stikk motsatt. Eigil Berg har lagd et virkelig originalt album.